Fortellingen om himmelstormerne

Artikkelbilde

Etter ti år på slagmarken er en ny virkelighet i ferd med å ta form. Teatersjef Sven Åge Birkeland snakker om det som har vært, og det som skal bli, når BIT Teatergarasjen flytter inn i Sentralbadet.

11. oktober 2018
Av Idun Vik

– Teatret trenger en liten flik av revolusjon for at det skal være interessant, sier Sven Åge. Kanskje den fliken er kjernen til hele BIT Teatergarasjen. Uten et himmelstormende engasjement og vilje til å endre det bestående, ville prosjektet aldri blitt påbegynt. Langt mindre overlevd utfordringene de siste årene har gitt. BIT har klart noe som skulle vært umulig, og gjennom ti år som husløse faktisk utvidet sin egen virksomhet. Nå som det er offisielt vedtatt at det blir scenehus for BIT og Carte Blanche i Sentralbadet, kan arbeidet gi full avkastning. Det er ingen selvfølge for teatersjefen: – Det er eksepsjonelt at vi har holdt koken så lenge. Det er takket være en storstilt kollektiv innsats.

Bergen Internasjonale Teater begynte i 1983 som en vill idé av teatervitenskapsstudentene Preben Faye-Schøll, Tone Tjemsland og Sven Åge Birkeland. Med null penger og massiv vilje fikk de opp en festival som etter hvert gikk over til å bli et helårsdrevet teater. I 1989 ble Teatergarasjen etablert i Nøstegaten, hvor virksomheten holdt til frem til huset ble revet i 2008. Attestene fra denne tiden vitner om en kunstnerisk gullalder. Den trekkfulle arbeidshallen snakkes om som et av de varmeste teaterstedene i Europa – et sted som brakte verden nærmere og ga fot på samtiden. I tillegg til å presentere et heftig program var huset en sosial myldreplass der ulike kunstgrupper og undergrunnsmiljøer møttes og satte i gang en rekke tverrkunstneriske initiativ.

«Like sentralt er det å hele tiden søke etter det som kan utfordre egne overbevisninger»

I dag assosieres BIT fortsatt med et progressivt program, men den husløse tilværelsen har vært en påkjenning for miljøet rundt. For yngre generasjoner som aldri opplevde den gamle garasjen kan det virke som fastklorte minner om en svunnen tid. Sven Åge sier at når Sentralbadet etableres som scenehus er det like viktig å gjøre det til en åpen og elektrisk møteplass som det er å presentere det kunstneriske programmet innenfor rammene det fortjener. Erfaringene fra tiden med og uten hus spiller inn i planleggingen og vil tilpasses de nye omstendighetene, men prinsippene som ligger til grunn for den kunstneriske kurateringen er i følge teatersjefen de samme. – Min hovedoppgave er å følge feltet, og legge til rette for utveksling mellom norske og internasjonale strømninger. Like sentralt er det å hele tiden søke etter det som kan utfordre egne overbevisninger.

Om disse grunnprinsippene lodder dypt nok er det kanskje mulig å holde den lille fliken av revolusjon intakt – selv i et scenehus til mange hundre millioner. 

 

Med føttene i feltet 

Hvordan har BIT på tross av sin husløshet klart å opprettholde en så sentral plass i den europeiske scenekunstbevisstheten? Som kunstnerisk leder for BIT sier Sven Åge at det er avgjørende å holde en tett dialog med et bredt nettverk av kunstnere, kuratorer og teatersjefer fra ulike deler av verden. Han har til en hver tid pågående, parallelle samtaler om hva som rører seg, hvilke problemstillinger som brenner, hvem som jobber i studio, og hvilke nye konsepter som er under utvikling. Han gjør et poeng ut av at denne kontakten foregår på bakkenivå. Han går dit idéene oppstår, og slik kan han fange opp fremadstormende kunstnerskap før de tas opp i institusjonaliserte nettverk. – Vi har for eksempel co-produsert og presentert franske kunstnere som franske kuratorer ser for første gang og bestemmer seg for å jobbe med når de er på besøk i Bergen.

På representativt nivå har BIT en viktig rolle i flere formelle, internasjonale nettverk, og er det eneste norske teatret som kontinuerlig er med i store EU-prosjekter. Slik inngår BIT i et kunstnerisk kollektiv med ledende stemmer fra hele det internasjonale feltet. – Det er alltid en 15-20 mennesker jeg diskuterer med, fra Japan, New York, Beirut, Paris og en rekke andre steder. Vi er gjerne uenige, men vi deler en del grunnverdier om hva som betyr noe i livet. Sånn utsettes arbeidet mitt hele tiden tiden for friksjon og kollektiv inn ytelse. Jeg har solokuratorisk ansvar for BIT Teatergarasjen, men det utøves alltid i samsnakk og samspill med feltet. 

Denne måten å jobbe på har vært veiledende helt fra starten. De unge jyplingene som dro i gang BIT for 35 år siden lyktes fordi de hadde teaterpionerer å se opp til. De hadde modeller for hvordan drive en organisasjon og kuratering i The Mickery i Amsterdam, ved Ritsaert Ten Cate, og Schaamte i Brussel, nåværende Kaaitheater, ved Hugo De Greef. – I dag er dette initiativ vi fullt ut anerkjenner et nært slektskap og en takknemlighet til. Det opprinnelige engasjementet handlet mye om å presentere et alternativ til den virkeligheten vi ble eksponert for gjennom Festspillene og DNS. Fortsatt er det viktig for BIT å bidra til noe mer spektakulært og utfordrende, sier Sven Åge.

 

Et humanistisk prosjekt 

Da Sven Åge vokste opp på Sørlandet fantes det to valg: å være kristen eller ikke. Som ung prøvde han begge deler. Siden har det å frigjøre seg fra dogmatisme vært en grunnleggende drivkraft – både i kunsten og livet. Han betrakter kunsten som en invitasjon til å se på nytt, til å søke frem alternative måter å løse situasjoner på. Allmektige svar rygger han unna. – Å proklamere at man har løsninger på alt er like interessant som å se maling tørke. 

Så ofte som mulig snakker Sven Åge om at BIT Teatergarasjen er like mye et humanistisk prosjekt som et kunstprosjekt. – Scenekunsten på BIT stimulerer til en diskurs som er viktig for utviklingen av samfunnet. Trials Of Money av Christophe Meierhans for eksempel, som vi viser denne høsten, problematiserer hvordan vi faktisk forholder oss til pengesystemet. Dette er temaer som økonomer og NHH-studenter vanligvis fordyper seg i, men som vi løfter opp på et allment nivå. Ludvig Uhlbors sin forestilling om Arne Næss kunne knapt vært mer aktuell etter sommerens tørke og skogbranner. Og Tea Tupajić så klart, tar tak i politisk brennsto om Bosnia-krigen i Dark Numbers. Teateret står seg på å ta opp den type problemstillinger og ikke bare skue på sin egen navle. 

«Teateret står seg på å ikke bare skue på sin egen navle»

Den politisk engasjerte scenekunsten synes å være en grunnpilar i BIT Teatergarasjen, men det politisk korrekte er noe teatersjefen unngår: – Da kan man heller se på nyhetene. Vi er nødt å ta skrittet videre. Scenekunsten må være et frirom der man ikke skal ha dårlig samvittighet for å ikke mene noe. Her ligger respekten for mediet vi jobber innenfor. Kim Hiorthøy og Gunilla Heilborn, som står på programmet med Why I Wear This Shirt, kommer ikke nødvendigvis med en tung politisk pamflett, men de har andre kvaliteter som skaper undring, refleksjon og feel- good for alle som er så heldig å få det med seg. 

Det humanistiske aspektet spiller altså inn på mange måter. Under fanen Rein Bonus tilbyr BIT hver sesong en rekke gratis debatter, seminarer, foredrag og samlinger som inviterer til kritisk refleksjon og meningsutveksling, eller rett og slett en god fest. I europeisk sammenheng er diskursprogrammet ved Oktoberdans og Meteor i tet i omfang. Det faglige arbeidet er en helt sentral del av virksomheten, og knytter kunsten an til aktuelle politiske, sosiale, historiske og relasjonelle problemstillinger. BITs egen kurator for diskursprogram, Karoline Skuseth, jobber med en bredt sammensatt miks av forskere, debattanter, akademikere og aktivister som sørger for at det er ulike ståsteder og perspektiver som drøftes. Filosofien er at både de sosiale, kunstneriske og diskursive aktivitetene bygger opp under BIT som et humanistisk prosjekt. Det er en stor oppgave for administrasjonen. – De fleste på kontoret har en tung akademisk bakgrunn, så vi kan resonnere oss frem til mange løsningsforslag, sier Sven Åge. – Det er et utrolig privilegium.

 

Kuratering som risikosport 

Til tross for 150 jobbrelaterte reisedøgn i året er det mye han ikke kan få med seg. I dag er 80% av forestillingene på programmet co-produksjoner, som i all hovedsak utvikles andre steder enn der teatret, og teatersjefen, befinner seg. Hva slags forestilling som vises på premieren er derfor alltid noe uvisst. – Jeg kan ikke følge prøver når det ikke skjer der jeg er, så jeg må være opptatt av konseptutvikling, tekster og refleksjon, sier han. – Uansett så er det en risikosport. 

Risiko er gjennomgripende for virksomheten til BIT Teatergarasjen. Helt sjeldent kan teatret gi underlige øyeblikk av gull der alt faller på plass, sier Sven Åge, og for det er han klar for å gå på trynet mange ganger. Likevel er det praktisk umulig å ta en sjans på alle. Han mottar en ustanselig strøm av forespørsler om samarbeid, og er alltid i dialog med langt flere enn han faktisk har mulighet til å programmere. – Hvis livet er godt så går det på et eller annet tidspunkt, sier han. På veien dit jobber han ut i fra deduksjon, eller artisjokk-metoden som han kaller det: – Det er mange med glimrende ideer, men manglende gjennomføringsevne. Jeg må alltid se noen live før vi kan gå i en slags di- alog, og hvis det viser seg umulig kreves masse research. Da blir det viktig å se på hvor de kommer fra, hvem de er i dialog og diskuterer kunst og politikk med, og i hvilken kontekst. Her har de europeiske nettverkene vært til stor hjelp. Av og til jobber jeg ut i fra et grunnpremiss, noen tematiske knagger å henge ting på. Men det er et bevisst valg å ikke la det være fokus i programtekstene. Jeg vil ikke påtvinge publikum en kontekst, eller fortelle dem hva som skjer. Jeg skreller meg inn til en kjerne, samler kraft og hovedingredienser. Så gjør jeg litt kokkelering. Det handler ikke om tematikk, men metodikk. Til slutt handler det om evne til å ta noen valg, og stå i risikoen det innebærer. 

 

Paradigmeskifte 

I juni 2018 ble det vedtatt at Bergen kommune, fylkeskommunen og staten skal nansiere et nytt scenehus for BIT og Carte Blanche i Sentralbadet. Den gamle svømmehallen i Teatergaten skal ombygges og transformeres til å romme ulike visningsrom, prøvelokaler, kontorer, bar, spisested, lager, verksted og mye mer. Byggeplaner og driftsmodell er i ferd med å utarbeides, og etter beregningene skal huset kunne tas i bruk i 2022. En ny tid kan snart begynne. Sven Åge er overbevist om at det humanistiske og det kunstneriske prosjektet vil nå nye høyder i Sentralbadet. 

– Det skal bli et åpent hus med sydende liv. Det skal foregå ting på scenen, i baren. Helst vil vi at huset skal være åpent så tett på 24 timer i døgnet som mulig. Vi vil ha en kaffebar som åpner klokken syv om morgenen, og en kafé der studenter og alle andre som vil kan henge ut gjen- nom dagen. En bar som koker på kvelden. Vi vil invitere nabolaget til å plante i bedene med oss, og ha utsalg og utlån av bøker og fagmagasiner. Sentralbadet skal ikke bare være for kulturhipstere, men for folk med ulike bakgrunner, også de med slunkne lommebøker. Det skal være et sted hvor det lokale og det internasjonale kan møtes. Vi skal fortsette med gratisarrangementer, forestillinger, diskursprogram, Prøverommet, Oktoberdans, Meteor – og endelig skal vi gjøre det innenfor skikkelige rammer så flere kan ta del i det. Dørene skal være vidåpne.

«Vi skal skape kunst vi i dag ikke aner rekkevidden av»

Sven Åge forteller at over de siste årene har BIT stødig utvidet virksomheten og bygget opp en stor programportefølje. I motsetning til de store kulturhusene som bygges uten at man har innhold å fylle de med, har Carte Blanche og BIT materialet klart lenge før huset er ferdig. Nå har BIT i gjennomsnitt cirka 85-90% belegg på programmet, og med et hus midt i sentrum vil ere av forestillingene kunne løpe lenger. Videre sier Sven Åge at Sentralbadet vil gi mulighet til å presentere de gode prosjektene han i dag må se passere på grunn av manglende scenekapasitet, stram økonomi og ufleksibel kalender. Aktivitetene BIT har spesialisert seg på kan ta større plass, og nå ut til flere. Undersøkelsen av hva scenekunst er og kan være skal fortsette. Søken etter nye alternativer skal vokse. Med føttene i feltet, og hodet i himmelen, skal perspektivene flyttes, snus, ekspandere og elevere. – Det er vi som er fremtiden, sier Sven Åge. – Vi skal skape kunst vi i dag ikke aner rekkevidden av.