Hva skjer når økologiske problemstillinger tas inn i scenekunsten? Hva er bærekraftig produksjon og formidling av scenekunst, og på hvilke premisser vil scenekunst eksistere i et bærekraftig samfunn? 

For å holde meg litt på matta har jeg et manus jeg skal prøve å følge. Først vil jeg si takk til Klimafestivalen og Danseinformasjonen for initiativet til denne samtalen. Debatten som har pågått på blant annet scenekunst.no i høst stiller spørsmål vi ikke kan tillate oss å ignorere, og jeg er glad for anledningen til å bli med som en av stemmene i samtalen.

Spørsmålene som er reist er store, og mange av dem uten klare svar. For å avgrense noe vil jeg fokusere på delen av samtalen som retter seg mot bærekraft i filosofisk forstand. Jeg tror ikke at man kan diskutere bærekraft i forhold til klima isolert fra de andre store spørsmålene i dagens samfunn. Alt henger sammen, og det at klimaet ivaretas er en forutsetning for utviklingen i alle deler av samfunnet og, ja, menneskehetens eksistens som sådan. Store ord..

Før jeg går videre har jeg lyst til å definere hva jeg legger i et begrep som «bærekraft» i denne sammenhengen, eller hva jeg har lyst til at det skal bety. En viktig del av det er behovet for refleksjon, for å forholde seg tenkende til vår samtid. Man kan ikke ta utgangspunkt i at «noen andre» tar ansvar, og anerkjenne at verden består av enkeltmennesker. Vi er alle bare en, og må alle ta hvert vårt ansvar. Samtidig eier 62 mennesker like mye som halvparten av jordas befolkning. Hva skjedde?

Vi har kommet til behovet for et paradigmeskifte i forhold til miljø og klima og må tenke nytt på verden vi befinner oss i. Vi må innta en mer bevisst holdning til vår egen hverdag. Vi må tenke sammen, og tenke kritisk, og ha muligheten til å utveksle kritisk tenkning fritt.

Man kan si at scenekunstfeltet, i alle fall vi som er mottakere og bearbeidere av scenekunst, nok er over gjennomsnittet opptatt av tankekraft. Assosieringskraft, og muligheter for å se verden vi lever i gjennom andres øyne, fra andre ståsteder.

Scenekunst fremmer det underfundige, det sære og vidunderlige, elementer som er viktige i hvordan vi betrakter verden rundt oss. Forholdet til naturen er avhengig av at vi SER den, og det er nettopp derfor kunsten er viktig. Flere mennesker må se naturen for å se at det er viktig å ta vare på den.

En Bergenspoet publiserte forleden en forklaring på facebook om hvorfor han liker samtidsdans, som takk for at kjæresten hans lagde frokost. Men det er viktig det han gjorde, mer enn man kanskje skulle tro. For hovedbudskapet i uttalelsen lå på at det ikke handler om å forstå, men om å se annerledes. Faktisk om ikke å forstå, at det i dette ligger noe helt essensielt.

Jeg er enig i poetens betraktning. Friheten, og drøyheten, ligger i nettopp dette: å ikke forstå, men prøve å se på ny, igjen og igjen, høre alle disse andre stemmene og bli sikker igjen og igjen på at en selv ikke sitter på nøkkelen til å løse noen av verdens gåter – snarere innse at det handler om utveksling, samarbeid, transparens og om å dele.

En tematikk som fascinerer meg for tiden er forholdet mellom teknologisk utvikling og kritisk tenkning. Hvor mye vet vi egentlig om følgene av kappløpet vi er en del av? Det føles som om mennesket (på generelt, subjektivt grunnlag) mister kunnskap i takt med de teknologiske apparatene som dukker opp som paddehatter rundt oss. Jeg høres ut som en 80-åring.. Men hvorfor gjør jeg det? Hvorfor ønske at vi ikke glemmer det vi visste, eller at vi ønsket å lære oss mer?

Hva er vi uten alle hjelpemidlene våre? Jeg var nylig på en reise (med fly, rundt halve kloden) til et land uten særlig fokus på teknikk. Et eldre ektepar gikk forbi meg på stranden, og bøyde seg med ett ned og lagde et solur i sanden. Kunnskap som er tapt for vår generasjon, så lekende lett. De konstaterte hva klokken var, gikk videre, og soluret forsvant med neste bølge.

Vil vi dit hen at all scenekunst skal ha et politisk budskap? Eller at scenekunsten skal være et verktøy for den gemene hops oppvåkning? Jeg tror ikke det. Men jeg tror at flere burde ha sett scenekunst, og særlig de som sosialt og kulturelt ikke finner veien dit/hit av seg selv.

Som produsent og kurator for faglig program på BIT Teatergarasjen har jeg en jobb som er avhengig av å spille ball med et kritisk tenkende publikum. Det er en priviligert situasjon å være i.

Et av de europeiske nettverkene vi har vært med på å forme heter «House on Fire», og dreier seg helt spesifikt om å fremheve scenekunstens sosiale og politiske mandat. Nettverket består av 10 europeiske teatre og festivaler som tar et aktivt standpunkt til problematikk av den arten vi diskuterer her i dag, og som ikke minst ser på scenekunst som et viktig verktøy i utviklingen av kritisk refleksjon. Jeg skal ikke snakke så mye mer om dette nettverket i denne omgang, men dersom noen er interesserte finnes det mer informasjon på nettsidene våre, og ikke minst en rykende fersk publikasjon kalt «Not just a mirror. Looking for the political theatre of today» som er interessant lesestoff for dere som er opptatte av denne tematikken. Boka er tilgjengelig på våre nettsider. 

Så. Nå har jeg kastet en hel haug opp i lufta. Jeg har ingen svar, men er veldig interessert i å ta diskusjonen videre.

- Karoline