Budoaret var tradisjonelt sett et rom for kvinneprat mellom stuen og soverommet, en privat form for offentlighet som det eneste mulige alternativet til den egentlige offentligheten som kun var forbeholdt menn. Det var forfatteren Marquis de Sade som minnet oss om i hvilken grad kroppen, og dermed også intimiteten, ble uendelig politisk i det frirommet som budoaret gjorde mulig. I det budoar vi nå skal få se er Steven Cohen, eller de merkverdige og eventyraktige figurene som han blir til i offentligheten, omringet av diverse gjenstander så som møbler, bilder, speil og dyrestatuer. Hver gjenstand vitner om menneskekollektiver fra fortiden, borgerlige samfunn, innretninger og uniformer, religion, relikvier fra krig eller trofeer som feirer mennesket som herre over naturen, dyr eller kulturer langt bortefra... Alt dette får nye og metaforiske betydninger når de stilles opp i dette rommet og settes sammen med videopptak av fra handlinger i verden utenfra. De kaster lys over historien og kulturen med all sin vold og mørke, som ennå gjemsøker kulturen de er en del av. Dette budoaret er et intimt og mentalt rom, men mest av alt et sted full av eleganse, og som inviterer til selvransakelse og kanskje også til sjelefred, alt avhengig av fantasien til hver enkelt publikummer.

