Et mønster er en regelmessighet i verden. Hundetannmønsteret er regelmessig, det samme er blonder, innsiden av en bikube eller skinnet til den sør-amerikanske melkesnoken. Mønstre som brytes og repeteres, skaper rytme. Smelter de sammen med rytmen, virker det flatt. Lik et handlingsforløp fra en tegneserie presset inn i én og samme rute, befinner hele historien i denne forestillingen seg i ett eneste bilde fylt til randen.

Lydbildet er forestillingens usynlige forteller. Det er et språk talt i ensomhet. Ordene er inspirert av tatoveringstradisjonens macho-mytologi: En historie om kroppen, som forutser livets gang, markerer livets slutt, eller minnet om en elsker. Tatoveringer både skjuler og blottlegger huden på samme tid, akkurat blonder. De er kropp som kostyme og kostyme som kropp.