En gruppe barn er i ferd med å lage en forestilling fremme på gulvet samtidig som et skrevet essay projiseres på bakveggen. Essayet forsøker å løser opp etiske og estetiske floker tilknyttet det å arbeide med barn, og publikum inviteres til å undre seg over hva det er vi ser etter når vi vil beskytte dem, og hva som ligger i å fremføre sårbarhet. Gjennom bevegelser og oppgaver som langsomt hoper seg opp og settes sammen, og en stille monolog som tangerer og dreier rundt det hele, med sine vagt svevende ideer om skam, bygger stykket opp en spenning mellom barnas uøvde handlinger, kunstnerens autoritet og publikums blikk. Stykket leker med tanken om at vi kan finne andre måter å oppføre oss på gjennom å lete frem andre måter å spørre og lytte på.