Den insisterende bruken av baken har ført til at slik dans helst blitt sett som feminin, utfordrende, eller til og med at den ikke har noe med en sterkt konstruert og assimilert maskulinitet å gjøre. I den grad kjønnsperspektivet alltid har vært til stede i arbeidene til den franske Elfenbenskystens Nadia Beugré, så er det nærmest påtrengende i L'Homme Rare. Her blir synet på «kvinnelige og mannlige attributter» snudd på hodet.

Danseforestillingen stiller spørsmål ved den oppmerksomheten vi gir til forskjellige kropper, og egenskapene vi tillegger deres bevegelser. Det hele starter med et spill som visker ut de klare forestillingene vi har om kjønn. Som et resultat av kunstnerens undersøkelser av vår forståelse av kroppen, spesielt den svarte og mannlige typen, både i historien og i dag, blir vi som tilskuere ettertrykkelig gjort til kikkere. Og med referanser til en serie gamle fotografier fra slavemarkedet på Elfenbenskysten blir forestillingen også en refleksjon over det europeiske blikkets historie, hvordan den svarte kroppen er blitt sett på før og dette blikkets standhaftige opprettholdelse den dag i dag.

«Hvordan ville verden sett ut hvis kjønn ikke lenger var redskap for stigmatisering, men divkraft for kreative potensialer i stedet for undertrykkelse?» (Nadia Beugré).