Forestillingen om brevenes bevegelse i tid og rom erstatter og supplerer handlingsforløpet på scenen. Deres geografiske rekkevidde blir teaterets rom, og tiden fra du kjøper billett til du har fundert over innholdet i brevet blir forestillingens lengde. Brevenes innhold utdyper tanken om sin egen koreografi, reflekterer over sitt eget medium og teaterets mulighet samtidig som det knytter en personlig leseropplevelse til en delt poetisk erfaring med andre mottakere. Brevets dans forteller deg noe om dansens vesen i danserens fravær. Det retter oppmerksomheten mot leserens egne kroppslige bevegelser og forestillingsevne, og reflekterer over samvær, samtidighet, fravær og ensomhet.

Letter Project: A choreography er en koreografi som tøyer begrepet om dans, og som i denne unntakstilstanden av uviss varighet, tar en litt annen vei enn den digitale oppkoblingen som svar på begrensningen i tilgangen til teatersalen. Det er en forestilling som i høyeste grad benytter seg av forestillingsevnen. Der Mette Ingvartsen fjernet danserne og erstattet dem med bevegelige objekter i form av røykskulpturer i Evaporated landscapes, så fjerner Mirte like godt også hele scenen. Det vi står igjen med er brevene der de mottas, åpnes og leses, brev som i sin konkrete langsomhet føyer sammen fortid, fremtid og nåtid, og som evner å samle gjennom å bli spredt.