Med Danseaften viderefører Weider sin undersøkelse av arven etter norsk fridans. I prosjektet inviterer hun skapende og utøvende dansekunstnere til å bearbeide og ta stilling til den norske fridansen på egne premisser. Gjennom individuelle og kollektive praksiser trer faglige interesser, koreografiske strategier og kroppslige kapasiteter frem og kaster lys over et samtidig landskap av perspektiver på den nasjonalhistoriske dansen.
I denne første visningen midt i arbeidsprosessen har Weider med seg Eivind Seljeseth, Ann-Christin Berg Kongsness, Katja Schia og Julie Mjøen i undersøkelsen. Prosjektet bygger videre på Weider sitt tidligere arbeid med Oldemors dans(2018), en solo der Mina Weider hentet frem bevegelser som oldemorenen Astri Lied praktiserte som danser i det gryende frie feltet i Oslo i 30-og 40-årene.
Fridans er navnet på den sceniske dansen som var dominerende i Nord- og Mellom- Europa i første halvdel av 1900-tallet. Fridansen representerer det første bruddet med den klassiske balletten og hadde enorm potens i sin tid da dansekunstnerne med barbeinte føtter, ledige klær og en sanselig kropp gikk dypere inn i undersøkelsen av det å være menneske. Og«danseaften» var et ofte brukt forestillingskonsept i Norge fra denne tiden. Det besto vanligvis av kortere danser, laget av forskjellige koreografer, og utøvd av et variert antall dansere.
