Dette er skisser til ein sørgesong over tapt av kjærleik, tapt ungdom og alt som kunne ha vore, men som ikkje er. Det er også ei undersøking av kva teknikk som eigentleg er naudsynt. På scena undersøker Marit korleis forholdet til publikum får konsekvensar for det ho gjer, der og da. Alltid forheld ho seg til å vera kvinnekropp. Arbeidet med denne soloen starta i 2010. Eller kanskje i 1983.

Tilbakemelding:

Borghild Rudjord Unneland og Tanja Johansen.