Lille Eyolf er ikke Ibsens mest berømte stykke, men tematisk er det den dag i dag et av de mest radikale. Gjennom karakteren Rita beskriver Ibsen noe fullstendig uhørt: fravær av morskjærlighet. Rita er sjalu på sin sønn Eyolf, som får all den kjærligheten som ektemannen Alfred er i stand til å avse. Rita vil ha mannen for seg selv. Hun hater situasjonen hun befinner seg i som hustru og mor. 

Gjennom alle tider har enkelte kvinner slitt med fødselsdepresjoner og til og med aversjon mot sitt eget avkom. Også i dag er det forbundet med skam når en kvinne ikke fylles med ubetinget morskjærlighet så fort hun får barn. Det er blitt mer rom for å snakke om dette i offentligheten, men hva med de stakkars små som vokser opp og får vite at de har pådratt sin mor så stor smerte ved å bli født?

Sammen med tre skuespillere flytter KRISTINSDOTTIR/WILLYSON Ibsens karakterer til vår tid og prøver ut forskjellige idéer til fortsettelse på stykket. De gransker seg selv mens de graver videre i mesterens tematikker, og spør om samtidens åpenhetskultur står i fare for å forringe det moralske ansvaret vi har for våre medmennesker. Som når morskjærligheten slår sprekker, er det viktigst at mor får snakke ut? Eller å skåne barnet? Hvor åpen er det moralsk å være?