Det sies at når vi alle er i samme rom, og lytter til hverandre, så vil hjerteslagene våre etterhvert synkroniseres.
Men ikke pusten. Pusten forblir polyrytmisk.
Det sies at det å lytte er den mest komplekse av alle menneskelige aktiviteter.
Å lytte er en spent tilstand.
Å lytte på tvers av forskjeller.
Å lytte lenger enn du kan se.
Når de åpner munnen for å si noe, renner det lys ut.
Ut fra rikdommen i menneskets sanseapparat, har Kate McIntosh skapt en rekke fengslende verker i løp av de siste årene. De involverer alle publikum på en fysisk måte, ikke bare intellektuelt, men som sansemessig interaktive deltakere i stykkene. Som en oppfølger av All Ears (2013) og In Many Hands (2015), begge vist på BIT Teatergarasjen i Bergen, (– den siste lenge har vært umulig å vise på ny, for der gikk de scenografiske elementene fra hand til hånd), tar det nye verket et steg i nok en retning og gir publikum et lydbad i en kilde av perkusjon og vokal.
Med utgangspunkt i rytmens kroppslige overtalelse og stemmens engasjerende energi er To Speak Light Pours Out blitt til i et samarbeid mellom flere komponister, skribenter og utøvere. De innhyller publikum i lyd, og bygger en stemning som vibrerer av glede og sinne. Den fysiske suggesjonen og desorienteringen i rytmer som holder tritt hver for seg og sammen, og den rå energien i stemmer som legger lag på lag bilder og betydninger, skaper spenninger som både er poetiske og politiske, frigjørende og aktiverende. Forestillingen snor seg lekent mellom skånsomhet, humor og direkte konfrontasjon, og påkaller ønsket om forandring, motstand og nye former for tilværelse.
Hun følte at alle, over alt, fikk det de ville ha.
Hun stikker fingrene sine inn i gjørma og lytter sa sterkt hun bare kan,
helt til gjørma noen ganger finner veien opp i halsen hennes og ut av munnen.
Ordene er våte og rike og full av kraft. Ord som bygger verdener.
«Fengende symfoni for en ny verden» (Theaterkrant).
