Forestillingen markerer avslutningen på Fiksdals doktorgradsavhandling ved Kunsthøgskolen i Oslo om «Affective Choreography», og koreografiens potensial for å endre en tilstand, måte å være eller se på. Arbeidet er en utforskning av hvordan koreografi, i et samfunn drevet av økonomisk vekst, kan fungere som en endringsagent i kraft av å være «nytteløs». I konfrontasjon med noe som ikke spiller sin forventede rolle, blir det nødvendig å se etter nye tilnærminger, hvilket gir potensial for at nye erfaringer, tanker og ideer kan oppstå.

I Deep Field løper danserne gjennom komposisjoner inspirert av hypnose og transefremkallende ritualer. Med gjentagende rytmer og bevegelsesmønstre, og nykomponert musikk av Jenny Hval og Lasse Marhaug, beveger forestillingen publikum mot en endret, kanskje transelignende, tilstand.

Jeg tror i bunn og grunn det handler om Fiksdals utforskning av kroppens evne til å forskyve seg selv. Ideen om at noe faktisk alltid er på vei mot noe annet, mot en annen form, mot overskridelsen. Det handler om ideen om den totale kollaps. Om at noe alltid kan være eller bli noe helt annet. Og dét gjør Ingri Fiksdals kunstverk sterke, men ikke minst håpefulle og himla sympatiske. (Victoria Kielland, Klassekampen)