J’ai pleuré avec les chiens (TIME, CREATION, DESTRUCTION)

Jeg gråt med hundene. Har du noen gang søkt trøst hos en hund, omfavnet den og kjent at den forsto at du hadde det vondt? Eller har du lekt med en flokk hunder, rullet rundt på bakken, bjeffet, knuffet og bitt? I Diana Ashbees første gruppearbeid driver en flokk mennesker rundt på scenen på alle fire.

I «The Companion Species Manifesto» fra 2003 skriver Donna Haroway om menneskets eldgamle samvær med hunden som et bilde på annethet, på det å leve med et ganske annet annet levende vesen som vi aldri helt vil forstå. Hunden kalles ikke for et kjæledyr, men en følgesvenn-art. Og forholdet dreier seg om sam-evolusjon. Manifestet forsøker å åpne opp historisk fastgrodde tankemønstre i forhold til dyr og andre mennesker, for mennesket er også et dyr. Vårt samspill med alle arter på planeten beskrives som en form for koreografi, hvor relasjoner er mer grunnleggende enn identiteter.

Når Daina Ashbee tar tak i disse tankene i en konkret koreograf blir det følelsesmessig og sanselig ganske sterke saker. Selv tok hun utgangspunkt i innlevelse, følelsen av søke trøst i å omfavne sin egen hund, og å bjeffe og ule sammen med den. Det fysiske materialet utviklet hun gjennom å bevege seg som hunder gjør. Jeg gråt med hundene (Time, Creation, Destruction) veksler mellom langsomhet og eksplosjon, meditasjon og eufori, og er like poetisk og sanselig, som den er er grotesk og skremmende. Motsetninger mellom dyr og menneske, kroppslig og åndelig, feminint og maskulint, natur og kultur, lidelse og omsorg, endrer betydning, bytter plass og finner sammen i en mølje på scenen der alt er forbigående og flyktig, rolig og urolig. Fem nakne dansere går i hundene på en måte som både er vakkert og skrekkelig, og som gir klarsyn og hjertebank.

Forestillingen åpner opp for en annen sanseopplevelse som går utenpå kategorisering, sjanger, sted eller tilhørighet, og slipper muligheter løs. Det som er fremmed eller dyrisk er også gjenkjennelig og menneskelig. I dette er Ashbees arbeid antikolonialistisk tenkt. Det koloniale og kapitalistiske forholdet til verden er ikke bare materielt – territorier og kropper skal erobres, klassifiseres, eies og utnyttes – men nærer også tenkningen og følelsene: i det koloniale perspektivet oppleves kunsten og kunnskapen som varer som kan anskaffes, kategoriseres og omsettes. Jeg gråt med hundene (Time,Creation, Destruction 2021) er en avvisning av å tenke, skape og føle kolonialisme.

En poetisk, politisk, vakker og skremmende danseforestilling hvor fem dansere går i hundene