I Nye krigere møter vi to karakterer, to krigere, som bygger opp hver sin verden, eller virkelighetsoppfatning, som skjold av mening mot en tom virkelighet. Rustninger og dikkedarer lar krigerne uttrykke seg i lyd og lys. Ornamentikk, symmetri, broderinger, emblemer har gjennom alle tider gjort uniformer, hjelmer, rustninger og våpen til vakre kreasjoner i kontrast til kaoset og smerten de legger bak seg. Krigernes oppakning når etterhvert et punkt hvor funksjon går fullstendig tapt. Lag på lag med skjold og skydd, blytunge boots og all verdens oppakning lesses på. Det hemmer til slutt deres framdrift.
Omgivelsene, kulissene, er som et forskrudd treningssenter, et laboratorium. Alkymi er blitt den nye sporten. Ikke som et forsøk på å lage gull av stein, men en forskning på håp, vaklende og uartikulert. Gammel og ny teknologi smelter sammen i det krigerne legger ut på sin søken etter mening og fullkommenhet, med redskaper som de har oppdaget og implementert i eget tempo. Laboratoriet fremstiller lyd. Som et pek til Don Quijote representerer lyden en annen, indre dimensjon, krigernes virkelighetsoppfatning. Nye verdener bygges og rives. De streber etter fullkommenhet, og drives av en uhåndgripelig lengsel etter mening i universet. Lyd og fravær av lyd er henholdsvis mening og ikke-mening. Inne i oss ligger en guddommelige sang, på utsiden den evige stillheten. Stykket begynner i stillhet, i mørket. Verden åpnes sakte opp av lyden fra krigerne. Grynt, stønn, hyl og enkel sang glir inn og ut av de syntetiserte omgivelsene. For krigerne, nærmer den harde streben seg tidvis det guddommelige, andre ganger feiler den og ender i dyp skam.
Lysmester HC Gilje gjør bruk av ulike 3D-scanningsteknikker av krigerne, og skaper en kontinuerlig svingning mellom det som skjer på den fysiske scenen og en mer abstrakt og prosessert dimensjon. Video-projeksjonene glir sømløst over i Giljes lysdesign, som skaper en kontinuitet mellom karakterene på scenen og avatarene på bakteppet. Elektronika-gruppen Future Daughter (Øystein Fjeldbo, Martin Aspen og Ivar Djurhuus) står bak lyddesign og soundtrack i stykket. Uttrykket er en form for retro-futurisme, bygd opp av lav-kvalitets lofi found footage (retro) og highdefinition syntetiserte elementer (futurisme), og bundet sammen av hypnotiserende synther, blåse- og perkusjonsinstrumenter med særlig pek mot soundtracks fra Holy Mountain og Blade Runner. Den prosesserte scenelyden varierer mellom det søte, harmoniske og det ekstremt brutale.
