What a classic is and how it performs in (our) time. Paul McCarthy, Rocky, 1976 handler om hvordan tidens gang påvirker en forestilling, og hvordan en klassiker-status står seg i en flyktig og kortvarig kunstform som performancekunsten.
Ordet klassiker kan referere til mange slags kunstverk i en fjern og nær fortid, men alltid til en felles arv, – et slags offentlig og kulturelt rom. Hva skjer med en forestilling i det øyeblikk den blir en klassiker? Og hvordan påvirker det vårt forhold til den? Paul McCarthy´s video Rocky var opprinnelig en provoserende parodi av mannen i storfilmen med samme navn. Samtidig var den et svar på sin tids forestillinger, som hovedsakelig fokuserte på å iscenesette virkeligheten (et virkelig slag, en virkelig fare, etc...) Gjennom bruk av maske og falskt blod blandes fiksjon inn i iscenesettelse av virkeligheten: om en mann som fysisk anstrenger seg for å late som han sloss.
Det vi nå skal få se er både et akademisk arbeid, og en røff og provoserende forestilling. På den ene siden er arbeidet frekkere, tydeligere og en mer aggressiv versjon av den originale videoen, mye takket være “live” kvaliteten. På den andre siden mangler den videoens originale spontanitet, grunnet den strenge 1:1 kopien av den opprinnelige koreografien.
Direction Andrea Spreafico. With Sergiu Matis and Andrea Spreafico. Movement notation and direction Caroline Eckly. Development advisers Anne-Cécile Sibué-Birkeland (Cassiopee Office), Cameron MacLeod, Peter Wendl. Distribution Manager Gulli Sekse.
Co-Production BIT Teatergarasjen (Bergen), 4+4 Days in Motion (Prague). Supported by Norwegian Art Council and Bergen Kommune. Production Spreafico/Eckly.
