De har begge et elsk/hat-forhold til klassisk ballett. De føler at ballett trenger intimitet, og ikke minst helbredelse fra århundrer med undertrykkende ideer om perfeksjon og hierarkier, ideer som støtter opp under gammeldagse kjønnsroller og ulikheter. I dette arbeidet vil de videreutvikle fremgangsmåten som dukket opp i den forrige prosessen med Romeo und Julia, og som de kalte balletteksorsisme.

I belletteksosrsisme tar de i bruk språket i ballett, ballettens teknikk, komposisjon og pantomime, og blander det hele med aerobics, primalterapiens skrik og headbanging.

I løp av gjestekunsperioden har de brukt en lydbokversjon av Shakespeares skuespill som utganspunkt og bakteppe, og eksperimentert med dans som en måte å omskrive, omstykke og finne originalteksten opp på ny gjennom dans, og se hvor det bærer. Det er en form for fanfiksjon (som blir til dansfiksjon) hvor en foreliggende historie tas i bruk for å skape mange flere nye og forskjellige historier, temaer og narrativ.

Dette er starten på prosessen. Håpet er at dansen vil inkludere en form for samtidseksorsisme som har en helbredende og rensende effekt på både utøvere og publikum. Det blir noe heksekunst og husarbeide, rengjøring og skriking, og litt teknologi fra oldtiden. Kan hende ender det med å bli en blanding av dans, konsert- og foredragsperformance, og borderlinemusikal med teaterblod og proteser av kroppsdeler, hår, konfetti, store hjerter, blod, svette og tårer.

Følelsesmessig, trist, skremmende, håpefull, sprø og humoristisk som livet selv.

Gjestekunstperioden er en del av Nordic Residency Exchange Programme.