Ethvert forsøk på å forestille seg en fremtid, begynner med en undersøkelse av nåtiden. I en tid hvor vi tilpasser oss en pandemisk krise, vil vi insistere å forbli tilstedeværende i et nå. Å undersøke det tykke, uregjerlige vevet av tid og rom som sementeres i møte med kroppen. En transhuman kropp, som ved å danse gjennom virtuelle (u)virkeligheter etterlater seg endeløse digitale fotspor. Under FUTUREBODIES smelter vi sammen i en hybrid undersøkelse av sosiale normer, produksjonsformer, presentasjon, dokumentasjon og digitalisering innen scenekunstfeltet.

FUTUREBODIES ønsker å åpne en radikal plattform, hvor man kan presentere, foreslå, prøve, spekulere og neglisjere, omskape og motsi våre felles ideer og visjoner. En plattform hvor scenekunstens publikum, utøvere og interessenter møtes innenfor pandemiens vekslende restriksjoner, en sammenkomst for sosiale bånd og kollektive diskusjoner.

TID

Vi elsker tiden, og vi forbanner den like mye. Gjennom kunsten kan et øyeblikk strekkes, bøyes, fanges eller oppheves. Akkurat som opplevelsen av å gå dypt inn i en følelse, krysse en udefinert barriere, for så å komme tilbake til nåtiden. Tiden manifesterer seg rundt kroppen. Kroppen kan føle tid som en flerlags immateriell og likevel fysisk virkelighet. Denne oppfatningen av tid definert av tanke og følelse, kan gjøre ideen om et nå til en felles illusjon. 

Slik et mangfold av hendelser stimulerer vår oppmerksomhet, reiser en digital virkelighet spørsmål som går dypt inn til kjernen i scenekunstens vesen.

Hvilken betydning har tid for kunst, særlig performativ kunst? Er tiden en del av en verk, eller er det materialet som verket manifesterer seg i? Hva skjer når publikum og utøver deler tid, men ikke et fysisk rom? Å være tilstede i nået, tøye øyeblikket, er også en politisk handling. Det står i kontrast til å måtte produsere, skape, nå mål, telle, rapportere og haste videre. Vi kan stå helt stille. Vi kan observere, lytte og reflektere.

TRANSHUMANISME

Den teknologiske utviklingen i nyere tid – og særlig det siste året – har endret vårt forhold oss til digitale virkeligheter, til tid og til våre fysiske kropper. For første gang i menneskets historie er vi avhengige av vår doblede tilstedeværelse i en interaktiv, digital verden. Den inneholder arbeidsplassen vår, er vertskap for vårt forhold til familie og venner, danner våre minnearkiver og er vår kilde til kunnskap og informasjon.

I forbindelse med COVID-19 ble det digitale mediet også en tilgjengelig scene for scenekunst, som – selv om det kanskje i sine spedeste forsøk fremsto som lett krakilsk –  har et stort potensiale for eksperimentering og utforskning. Kan den transhumane kropp bli sett på som en annen form for enhet, som overgår forventningene og barrierene som sosiale normer, kjønnsforståelse, tilstedeværelse og virtualitet skaper?

Begrepet transhuman stiller spørsmål ved eksistensen til mennesket som et forbipasserende, kryssende og transformerende vesen. Det refererer til et menneske som strekker seg, i et samfunn i endring. Med FUTUREBODIES ønsker vi å utvide definisjonen av transhumanisme ved å forutsette en rettighet til overskridelse utover kjønn, rase, klasse og nasjon.

DRAMATURGI

Dramaturgi handler om oppbygningen av en scenisk fremstilling eller skuespill, og hvordan det påvirker dramaet eller helheten i et slikt forløp. En dramaturg gir kunstnerne råd i en teaterproduksjon. 

Vi kan bygge videre på forståelsen av dramaturgi som en prosess hvor man gir noe mening, en samtenking rundt kunstnerisk materiale. Dramaturgi opphører ikke utenfor scenerommet. Den finnes i iscenesettelse av offentlige arrangementer, fester og ritualer som sportsarrangementer og valgkamper. 

Utenfor teateret, kan dramaturgi omdannes til et spørsmål om performativitet, om hvordan vi handler i relasjon til de rollene vi har. Et spørsmål om hvordan vi former fortellingen og iscenesettelsen av små og store begivenheter, men også av egen hverdag, og samfunnet for øvrig. Med de voldsomme forandringene rundt og i scenekunsten, kommer det også oppfordringer om nye, dristige, måter å tenke dramaturgi på. Samtidig som COVID pandemien krevde sosial distansering, eksploderte internett med direktestrømminger. Kulturelle begivenheter ble overført fra et fysisk rom til en todimensjonal skjerm. Teaterinstitusjoner publiserte utallige forestillinger fra arkivet, i håp om å holde seg synlige i den offentlige sfære og vår kollektive bevissthet. 

Løst fra en konkret handling eller hendelse, hvordan kan dramaturgi som meningsdannelse støtte opp under nye narrativer knyttet til paradigmeskiftet scenekunsten gjennomgår – og videre, den utøvende kroppen og kroppene vi fremstiller? Hvilke dramaturgiske muligheter finnes i presentasjonen av samtidens scenekunst på internett?

Hvilke strategier tar vi i bruk for å oversette et fysisk sted til en digital verden? Hvordan digitaliserer vi den kunstneriske kvaliteten scenekunst har?

FUTUREBODIES er støttet av Fritt Ord og Bergen Kommune.