Med utgangspunkt i Deleuzes lesning av Francis Bacons kunst argumenterer hun for at en kropp besitter en særegen innsikt om egendødelighet og sårbarhet, forbundet med kroppens bevegelighet og tyngdekraft som vist i Bacons malerier. Det er denne innsikten som muliggjør en kontakt med nervesystemet, og innehar potensialet for en direkte erfaring av tilblivelsen. Slik kan det sette en i bedre stand til å forholde seg til frigjørende og undertrykkende krefter.

Deleuze og hans samarbeidspartner Felix Guattari anvender bildet av et rhizom; en form for underjordisk rotstokk i planteriket, som modell for kreativ tenkning og dannelse i sin egen tekstkropp Tusen platåer.  I tråd med rhizomets rotstruktur som vilkårlig og horisontal, vil foredraget veksle mellom ulike plattformer og tema som knytter seg til et hvilket som helst punkt underveis. Det byr ikke på en systematisk eller helhetlig introduksjon til en tenkning, men beveger seg horisontalt og tilfeldig; linjer tegnes opp og antyder stadig nye linjer og brudd i linjer, dramaturgiske irrganger, oppgåtte territorier, og strømninger av impulser, fantasmer og intensiteter. 

Kroppens erfaring kan forstås å være intelligent og sanselig i deleuziansk forstand. Vi skal her forsøke å nærme oss hva en senmoderne tenkning omkring det kroppslige kan tilby, og hva kroppen kan og vil si om den bare får slippe til, innenfor og imellom kunsten og filosofiens rom, som også er uadskillelige fra ethvert annet rom. Vi lar døra stå åpen.  

Foredraget er en del av arrangementsrekken diskursprogrammet FUTUREBODIES.