Tiden leger ingen sår

Artikkelbilde

Teater med samtidens blikk på historien

Egyptiske Laila Soliman vekker oppsikt i det internasjonale scenekunstmiljøet med sine sterke forestillinger om egyptisk politikk og historie. Laila har teaterutdannelsen sin fra Amsterdam, men bor og arbeider i Kairo. Nå er hun aktuell i Bergen med nordisk premiere på forestillingen Zig Zig.

08. september 2016
Av Rune Salomonsen

Under den arabiske våren i 2011 skapte hun forestillingen "Lessons in Revolting", en forestilling med og om kunstnere i aksjon på Tharirplassen, et forsøk på å gi en annen versjon av historien og fortsette kampen i andre former etterhvert som tilgangen til gata ble tatt fra dem av stadig flere pøbelgjenger utsendt av hæren. Forestillingen avslutter i en dans med jernstenger. Premieren i Kairo traff en nerve, og høstet stormende jubel fra publikum. "Dette blir en lang kamp", svarte Laila på spørsmålet om hun trodde på fundamentale endringer i Egypt i 2011, "det er viktig å holde folks øyne åpne, så de ikke glemmer sine ambisiøse mål".

Året etter fulgte "No time for art", om politiet og militærets vold mot opposisjonelle – fra Mubarak-regimets siste dager til Mursis første. Billetten til denne forestillingen besto av klistremerket "Masks of freedom"(bilde under), av den etterhvert så kjente kunstneren Ganzeers. Ganzeer er et pseudonym som betyr kjetting eller kjede, nærmere bestemt sykkelkjede, og som han selv har uttalt, er kunstnere en del av den mekanismen som driver ting fremover. "Vi er ikke den drivende kraften, det er ikke vi som trår pedalene, men vi kan knytte sammen ideer, og ved å gjøre det får vi ting til å bevege seg."

Disse klistremerkene ble distribuert en masse det året, og Ganzeer ble arrestert. Hæren har sin egen sensurmyndighet, men ifølge Soliman ser de ennå ikke på teateret som viktig nok til at de har blandet seg i hennes arbeid. De har konsentrert seg om TV, aviser, blogger og internettaktivister. «No time for art» er lavmælt i formen – fire skuespillere leste opp brev og dagboksnotater fra fengslede opposisjonelle. Forestillingen ble beskrevet av den kjente teaterteoretikeren Hans Thies-Lehmann som eksempel på postdramatisk teater i skjæringspunktet mellom politisk aktivisme og estetisk praksis: "Dette er ikke skuespill, ingen fremføring av noen dramatisk historie. Men publikum er der – våre stemmer i et offentlig rom, vår taushet, det av vi lytter, og opplever et delt øyeblikk av ettertanke".

I 2014 kom "Whims fo Freedom". Her går hun tilbake til den første egyptiske revolusjonen i 1919, oppstanden som gjorde Egypt delvis uavhengig av britene. Et sentralt moment i forestillingen er opplesning av den loven britene samtidig innførte for å hindre tilsvarende opptøyer senere, den såkalte Assembly Law, den samme loven som militærregimet tok i bruk i 2013 for å slå ned på demonstrasjoner etter å ha kuppet makten fra brorskapet og Mursi.

Forestillingen Zig Zig, som vi viser her i Bergen, ble overvåket av sikkerhetsvakter fra myndighetene da den hadde premiere i april på en teaterfestival i Kairo. Den er en videreføring av dette historiske materialet. I 1919 ble britiske soldater anmeldt for voldtekt av tolv kvinner i en landsby nær Giza. Det ble opprettet en militærdomstol. Ingen ble dømt, og frigjøringsbevegelsen glemte snart hele episoden, men kvinnenes vitnesbyrd – der de kryssforhøres til de ikke lenger vet hva de skal si – finnes fortsatt i rettsprotokollene i arkivene til det britiske utenriksdepartementet.

Under de siste demonstrasjonenen mot militærkuppet på Tharirplassen i 2013, var Soliman frivillig for kvinneorganisasjonen OPANTISH (Operation Anti Sexual Harassment). Hun arbeidet som sjåfør, og opplevde at svært få av de kvinnene som ble antastet eller voldtatt under demonstrasjon, hverken ønsket å bli hjulpet hjem eller kjørt til lege, for ikke å snakke om å levere noen anmeldelse. I India ble en kvinne nettopp voldtatt av de samme mennene som hun hadde anmeldt for voldtekt tre år tidligere. Soliman peker i forestillingsbeskrivelsen på en undersøkelse fra to universiteter i USA, hvor det fremgår at hver tredje mannlige student kunne tenke å utføre en voldtekt om det ikke fikk noen juridiske konsekvenser.

"På tross av alle studier, artikler og bøker jeg har lest, står jeg fortsatt uten svar på hva det er som gjør det så spennende for en mann å voldta en kvinne". - Laila Soliman