Teateret som øvelse i politisk medbestemmelse

Artikkelbilde

Vår husfilosof, Rune Salomonsen, har lest "Joined Forces – Audience participation in theatre", tredje utgivelse i serien PERFORMING URGENCY.

07. februar 2017
Av Karoline Skuseth
"The nineteenth century was a century of actors. The twentieth century was a century of directors. The twenty-first century is a century of spectators" (Anna R. Burzyńska)

Boken "Joined Forces – Audience Participation in Theatre" er en samling tekster fra forskjellige bidragsytere om et fenomen som kan sette mang en traust teatergjenger i forlegenhet. Men publikumsdeltakelse slik det her behandles, handler om noe ganske annet enn skuespilleres forsøk på å kaste sin glans over en og annen uskyldig publikummer og ved et innfall invitere vedkommende over scenekanten og ut på gulvet, for dermed å bryte fullstendig med den trygge forventningen om at her var man bare kommet for å se på. Bokens store fortjeneste er dens mange eksempler på hva deltakelse kan dreie seg om og at de ikke bare setter det inn i en politisk sammenheng hvor teateret har en viktig oppgave og et stort potensiale, men samtidig insisterer på at publikumsdeltakelse er på moten, og utbredt i samtidsteateret. Det er mange grunner til det. Folk har ikke bare blitt mer vant til å delta i samfunnet for øvrig, de forventer det også. Den passive tilskuerrollen har spesielt endret seg med utviklingen av internett:

 

«The gap between ‘old-fashioned’ spectators sitting in front of the radio or television and today’s video game players and internet users is huge – new consumers of information and entertainment literally take matters into their own hands, choosing preferred content, navigating the story in non-linear, network style, commenting, and adding their own content» (Anna R. Burzyńska, fra forordet)

Vi kunne tilføyd ulike markedsføringsstrategier hos institusjoner som har mistet publikum i samme utvikling, alt fra vitensentere og museumsinstitusjoner til TV-stasjoner, og som tenker nytt for å vinne publikum tilbake gjennom å involvere dem i interaktive tiltak eller historier om dem selv, med dem selv. En hel generasjon unge mennesker som er vant med gruppearbeid fra skolen er heller ingen uvesentlig faktor her. Økt politisk engasjement hos kunstnere, at politiske spørsmål blir iscenesatt og det politiske teateret diskutert teoretisk, blir derimot nevnt som de viktigste årsakene. Det deltakende teateret bidrar dessuten til økt politisk bevissthet kun i kraft av sin form.

 

"In the world where democracy, activism, and freedom of speech become more and more important (and more and more endangered) values, theatre shouldn’t be a place where one is supposed to remain passive and silent and to accept everything that is said. Just the opposite: theatre has the potential to become a kind of ‘rehearsal space’ for democracy, a place where one’s encouraged not only to observe, but to be critical, active, and responsible for what is happening (like in Bertolt Brecht’s ‘Lehrstücke’ (‘Learning Plays’) and in Augusto Boal’s idea of ‘spect-actors’). Instead of traditional theatre that focused on the idea of passive people whose fate and destiny was decided by the gods (like puppets on strings controlled from above by artists), the contemporary world demands a different model: showing people that fate and destiny is [in] their hands and they can change the plot of their lives (and change the world) in each moment. Just as they can change the shape of performances participating in them» (Anna R. Burzyńska, fra forordet).

Innen den teoretiske refleksjonen om samtidsteateret har spesielt Rancieres bok om den frigjorte tilskuer hatt stor betydning for – eller slått an som en formulering av – et endret syn på publikum. Dette er en helt annen skole enn deler av gamle dagers avantgardeteater som gikk til angrep på tilskuerne, enten det var dadaister som gjøv løs på besteborgerskapet i salen med boksehansker, eller konfronterte dem med hvorfor de i det hele tatt kom, som i Handkes Publikumsutskjelling fra 1966. Det vi kunne kalle en 'deltakerskole' har tvertimot tillit til publikum. Tilskueren er mer enn en passiv mottaker – til og med mer enn en aktiv fortolker. Publikum er en medspiller og en alliert, som det er verdt å lytte til og engasjere både i utviklingen av og forløpet til en forestilling.

Deltakelse i teater kan være så mangt. Vanligvis tenker man gjerne på når publikum i salen eller noen av dem inviteres opp eller ut på scenegulvet. Men også forestillinger med aktører som ikke er profesjonelle skuespillere havner i denne kategorien, og forestillinger eller prosjekter utenfor teateret som tar sikte på å involvere publikumsgrupper som vanligvis ikke går i teater. Det siste er også et godt eksempel på en relativt smal kunstform med vilje til å nå ut, men også en kunstform som pålegges å gjøre det av bevilgende myndigheter. EU er f.eks. sterkt inne med støtte til denne teaterformen. Uansett årsak – denne kunstformen er mer ekstrovert enn før, og det er en god ting.

BIT Teatergarasjen har periodevis programmert deltakende teater siden oppstarten. "A Question of Optimism", fra senere tid – en forestilling som nevnes i boka, og som typisk nok var laget før Obama vant fredsprisen, baserte seg på innsendte bidrag fra publikums egne eksempler på optimisme. En annen baserte seg på at publikum laget et måltid mat sammen etter poetiske oppskrifter. Og en inviterte ti publikummere opp på scenen for å lære dem to strofer av en Shakespeare-sonette utenat. Den ble til slutt fremført av dem alle i sin helhet. Eller danseforestillingen "Gala", som er utviklet for å fremføres av en blanding proffe dansere, amatører og handikappede hentet fra den byen den til en hver tid spiller i, en forestilling som caster folk lokalt ut fra en detaljert mal på befolkningsdiversitet, og som koreografens omreisende representanter ser på som den mest spennende prosessen i hele verket. En annen danseforestilling viste oss nakne kropper i forskjellige fasonger og aldre. Og vi har "Karaoke (ART)", som ble vist om igjen nå i forbindelse med sesongpremieren for BIT Teatergarasjen, et klassisk karaokekonsept med gamle svisker mekket opp med nye musikkvideoer av samtidskunstnere fra flere kunstfelt.

Den siste er et godt eksempel på at mange av disse forsøkene gjøres innenfor en tydelig regi og klare rammer for deltakelse. I mange tilfeller et godt bilde på deltakelsens begrensinger, noe det sjelden gjøres et poeng ut av. Den er også en god illustrasjon på at publikumsdeltakelse kanskje er langt mer vanlig utenfor teateret, og noen steder har vært det ganske lenge. Men også at 'forestilling' ikke alltid er et dekkende ord for det som skjer.

Den første teksten, "It's political economy, stupid!" av den polske sosiologen Jan Sowa, tar opp noe av dette. Her knyttes publikumsdeltakelse opp mot grader av deltakelse i et demokrati. Det skilles mellom en liberal og en progressiv forståelse av politisk deltakelse. Den liberale er positivt innstilt til parlamentarismen, altså det at en folkevalgt forsamling utpeker regjeringen eller den utøvende makt, og dikterer lovverket. All makt i denne sal! i norsk versjon. Det progressive synet på deltakelse ser derimot på parlamentarismen som et system med problematiske begrensninger, snarere en representasjon av et mindretall av befolkningen eller publikum, og som infisert av udemokratiske elementer som pengemakt og elitestyring. Den er dessuten dårlig rustet mot løftebrudd. Denne formen for deltakelse ønsker å gjøre parlamentarismen mer demokratisk. Forfatteren diskuterer flere momenter her. Uansett: Det som på den ene siden er en svært praktisk ordning, kan altså ses som en ordning hvor andre enn publikum har regien, og sammenliknes med et deltakende teater hvor man har begrenset med innflytelse.

Det finnes ikke så mange eksempler innenfor vårt repertoar på dette mer radikale deltakerteateret. Boken har flere, bl.a. brasilianske Augusto Boals teater for de undertrykte, korte stykker om politiske dilemmaer som spilles om igjen og om igjen etterhvert som publikum tar skuespillernes sted og endrer stykket helt til alle er fornøyd med løsningen, en teaterform som for øvrig er velkjent for dramapedagoger på lærerhøyskolen. Vi får en historisk redegjørelse for utviklingen av denne teaterformen i Afrika. En egen tekst er også viet Bürgerbühne i Dresden. Her drives såkalt borgerteater hvor profesjonelle regissører lager forestillinger sammen med ulike befolkningsgrupper, noe Vibeke Flesland Havre har gjort versjoner av med Folkets Festspillscene her i Bergen.

Det er ellers få forestillinger som inviterer til deltakelse og samtidig tar sikte på å endre politiske strukturer eller teaterinstitusjonene direkte. Kanskje kan etableringen av Cornerteatret – om ikke programmeringen – være et ferskt eksempel fra Bergen på den progressive deltakelsen. Et annet er Christophe Meierhans idé om å få flere europeiske teaterfestivaler til å samarbeide med sitt publikum om et spleiselag hvor deler av teaterbilletten gikk til et fond som til slutt kunne kjøpe seg et teater – eller en av de administrative bygningene i Brüssel. Den polske sosiologen nevner okkupasjon av teater som har stått i fare for å bli privatisert som eksempel. Man kunne her være fristet til å spørre seg om BIT Teatergarasjen, for å være progressiv og i flukt med de tendensene i teateret som mye av boken beskriver, burde alliere seg med andre deler av kulturlivet i Bergen og okkupere Sentralbadet, men denne saken er ingen trussel om privatisering av offentlig eiendom. Derimot er løfter om fast tilholdssted fra lokale myndigheter et sentralt element. Et forslag i boken er at man burde hatt mulighet til å stemme ut representanter, og det i en hyppigere grad enn man stemmer dem inn, spesielt i alle disse tilfellene av løftebrudd. Et annet tankeeksperiment som eksempel på progressiv deltakelse for publikum, og som altså ville berørt selv teaterinstitusjonen, kunne være å demokratisere kurateringen av det kunstneriske programmet på BIT Teatergarasjen. Det hadde radikalisert publikumsdeltakelsen på et grunnleggende nivå, og kunne f.eks. funnet støtte i følgende mer generelle poeng fra den polske sosiologen:

"Parliamentary government is not an expression of people's will or sovereignty, but of their consent. It is a major difference that we understand right away when it is put in these terms: actively willing something is very different from just passively agreeing on something to happen. The latter is far from participation and it is precisely this feature of parliamentarism that creates a feeling of alienation – the opposite of participation – so widespread among citizens of contemporary democracy".

Det er hevet over tvil at BIT Teatergarasjen er «actively willing» når det kommer til Sentralbadet, og forhåpentligvis kan prosjektet til Bergen Arkitektskole gjøre en forskjell i det offentlige ordskiftet, fra forestillingen House fram mot Masterutstillingen i juni, som for øvrig er et utmerket eksempel på deltakerteater av den progressive sorten. Den progressive deltakelsen på det politiske området ville kreve at vi måtte ofre vel mange frie kvelder. For å være politisk aktive borgere krever mer tid enn de fleste har når dagene er bundet opp i lønnsarbeid. Interessant nok nevner forfatteren borgelønn som en ordning som ville frigitt tid. Å virkeliggjøre mer deltakelse ville kreve mange andre og store forandringer, og en ganske annen organisering av samfunnskontrakten. Men i beskjedenhetens navn må man kunne si at her tilbyr det deltagende teateret et viktig lekerom for tilvenning til en slik økt politisk medbestemmelse og bevissthet ikke minst, både for kunstnere og publikum, og i mange tilfeller byr det på mersmak.

"Joined Forces – Audience Participation in Theatre" inneholder tekster av forskjellige bidragsytere; intervjuer med kunstnere som driver med deltakende teater på forskjellig vis, enten som kompanier eller institusjoner, men også essayistiske refleksjoner om hva det kan handle om. Tea Tupajićs tekst om tilblivelsen av forestillingen «The Disco» var spesielt interessant og spennende. Alt fra unnfangelsen, til refleksjonene over gjennomføringen på Meteor 2015 i Bergen. Etter å ha presentert sitt begrep om ’kunstens immunitet’ på en konferanse i Jerusalem, ble hun anholdt på flyplassen i Tel Aviv og intervjuet av en rekke etterretningsoffiserer. De var interessert i hennes eksempler på alt det kunstnere kan tillate seg uten at det får noen politisk betydning. Senere fikk hun dem med seg i en forestillingen om etterretning, forhørsteknikker og tortur, hvor de fikk intervjue publikum og bruke sin ekspertise på å få folk til å si ting de nok ikke var forberedt på at de ville ut med. Selv så de på deltakelsen som en mulighet til en fredelig og ukonvensjonell militærparade, og som ganske ufarlig for dem. Det ble selvsagt tatt flere hensyn til sikkerhet, men de forsto at siden de deltok i en forestilling, ville alle tro de var skuespillere. Ingen ville tro at dette var ekte. Det er jo bare kunst. 

 

 "Participation stops at the door of property" (Jan Sowa)