Sven Åge Birkeland tildelt Pernillestatuetten for 2021

Artikkelbilde

Søndag 16. januar ble Pernilleprisen for 2021 delt ut på Cornerteateret. Pernilleprisen er en feiring av Bergens scenekunst, som byens teaterhus står bak, sammen med Bergen Teaterforening og Bergens Tidende.

Pernillestatuetten ble i år tildelt Tove Jensen Holmås, i tillegg til vår egen teatersjef, Sven Åge Birkeland.

17. januar 2022
Av Andreas Langenes

Birkeland kunne selv ikke være tilstede for å motta prisen, men Ingrid Granum Ellestad tok i mot prisen i hans fravær.

Prisen ble delt ut av Jan Harald Landro, som leste opp juryens begrunnelse, for så å supplere den med sine egne ord. Du kan lese Landros rørende tale og vår egen takketale under.

Hele arrangementet ble strømmet og kan nå ses på BT.no. Ingrid fremførte talen med forventet verdighet.

 

Jan H. Landros tildelingsord:

Som stifter og leder av BIT har han bidratt til å skape en høyt respektert kulturinstitusjon. Birkeland er også en av de sentrale pådriverne for det nye scenekunsthuset i Sentralbadet, som etter planen skal åpne i 2024. Før jul ble det annonsert at han går av som teatersjef for BIT Teatergarasjen etter nesten 40 år.

BIT fikk Rampeløkten i 1985 og 1991, og nå er det en ære for Teaterforeningen å overrekke Sven Åge Birkeland Pernillestatuetten for en karriere som har brakt verden til Bergen og Bergen til verden.»

Siden juryens begrunnelse er så kortfattet, er jeg blitt bedt om å supplere den litt, og det gjør jeg med glede.

Det Sven Åge har utført gjennom nesten 40 år er en kulturell bragd, intet mindre. Han kom til Bergen for å studere teatervitenskap ved UiB, og endte opp med å revolusjonere teaterlivet i byen. Innen han, med Tone Tjemsland og Preben Faye-Schjøll som gode medspillere, begynte å etablere det som skulle bli BIT Teatergarasjen, hadde han utvilsomt rukket å innse hvilken kulturkonservativ by han var havnet i. Men det snarere ansporet enn skremte Sven Åge fra å hente rykende ferske teaterimpulser fra det kontinentale Europa til tradisjonenes by.  Byens nye teater skulle ikke være produserende, men programmerende, og slik hente, men etter hvert også bidra til å skape forestillinger som kunne rokke ved folks tradisjonelle oppfatning av teater og strekke publikums grenser for hva teater er og kan være. Og det har dette teatret fortsatt med til denne dag. 

Dette førte ikke bare til en snever fornyelse på trygg avstand fra DNS, men bidro også, vil jeg hevde, til at teaterhuset på Engen etter hvert måtte skjele til hva disse plagsomme galningene nede i Nøstegaten 54 drev med. Nå er ikke DNS-hordene så lette å bevege, så i stor grad har de fortsatt å holde på med sitt. Men aldeles uberørt har de ikke vært.

Om responsen oppe på Engen ikke alltid var av den sterkeste, skjedde det likevel mer. For nytenkningen og provokasjonene i Teatergarasjen har bidratt til en sårt tiltrengt utlufting og modernisering av hele det bergenske kulturlivet. Gradvis ble det en åpning for det uvanlige, det utenkelige, ja, det utillatelige – og smitteeffekten har vært merkbar også langt utenfor Teatergarasjen og teaterkunsten. Det handler om å ville og våge.  

Tidlig så Sven Åge at også den svært stemoderlig behandlede dansekunsten måtte hjelpes frem, og knapt noen annen institusjon her i landet har gjort mer for nettopp det, enn BIT Teatergarasjen. Både gjennom den biennale Oktoberdans og på teatrets ordinære program. Og igjen var det tale om å huse det nyeste nye innen norsk og internasjonal dans. 

Apropos huse. Teatergarasjen har fått en ganske brutal behandling både av huseiere og Bergen kommune. Men også her har Sven Åge stått på, dels sammen med Tone Tjemsland og Carte Blanche. Det er en skam at denne viktige kulturinstitusjonen i så mange år har måttet leve på legd og bruke tid og krefter på annet enn det kunstneriske. Nå gjenstår det å se når innflytting i Sentralbygget faktisk kan finne sted.

Bredden i og omfanget av det publikum har fått oppleve i Teatergarasjen og etter hvert på stadig skiftende arenaer, kan og bør det skrives bok om. Det er omfattende, har en enorm spennvidde i innhold og uttrykk, går på tvers av sjangrer og kobler kunstformer til totalteater på måter som BIT er aleine om her til lands (hvis vi velger å se bort fra Black Box i Oslo og Teater Avant Garden i Trondheim, som BIT har samarbeidet tett med i alle år). 

Jeg vil slett ikke skryte på meg at jeg har forstått alt det jeg har sett og opplevd i Teatergarasjens regi, men jeg har gått beriket fra forestillingene. Spesielt husker jeg Verdensteatrets oppsetning Konsert for Grønland i 2004, som kombinerte tradisjonelt teater med moderne billedkunst, video, skyggespill, musikk og raritetskabinett. Som anmelder var jeg helt i villrede, men enormt begeistret og konkluderte med at det var bare å gi seg over og glemme alle ambisjoner om å forstå.

Programmeringen på Teatergarasjen har ofte provosert. Utvilsom med hensikt. Men ikke for provokasjonens skyld. Snarere for å rette oppmerksomheten mot noe vi trenger å se og høre. I så måte syns jeg, som leder av Norsk PEN Vestlandet, at det var viktig i et ytringsfrihetsperspektiv og av stor symbolsk betydning at Sven Åge, svekket av sykdom, selv medvirket i Sløserikommisjonen i mai i fjor. Jeg tror det var et signal han ønsket å sende til byen og langt utover den. 

Sven Åge; jeg skulle ønske du var her nå. Vi er deg enormt stor takk skyldig!

 

 

BIT Teatergarasjens takketale, skrevet av flere, og fremført av Ingrid Ellestad:

Sven Åge ville gjerne vært her i dag for å ta imot denne prisen. Jeg vil gjøre mitt beste for å snakke i hans sted. (Mitt navn er Ingrid Ellestad, jeg har jobbet sammen med Sven Åge på BIT Teatergarasjen i mange år) Teater er tillit og samarbeid, og vi er flere som har lett etter ordene her. Det som gjør Sven Åge spesiell, helt enkelt sagt, er at han er et menneske med vidåpne øyne og et bankende hjerte. Sven Åge har alltid jobbet sammen med andre, men det er bare han som har vært med Bergen Internasjonale Teater helt fra starten og holdt stand helt til i dag. Og i sin stahet, overbevisning, kjærlighet, kall det hva du vil, så har BIT Teatergarasjen i Bergen vokst seg til et kjennemerke i den internasjonale scenekunstverden. Da Sven Åge nylig ble utnevnt til ridder av Den franske ordenen for kunst og litteratur, var han selv til stede på mottakelsen, og fikk hjelp til å holde takketalen av sin venn, Finn Iunker. Sammen skrev de noen fine ord som oppsummerer hvordan Sven Åge ser på sitt eget virke, som jeg gjerne vil gjenta: 

 

“Jeg er både takknemlig og beæret over å motta denne prisen.
Men det føles litt rart å være her.
For i løpet av 35 år, i hele mitt voksne liv,
har jeg vist frem kunstnerne, og ikke meg selv.
Det føles som om jeg har gjort noe helt feil når jeg står her i stedet for dem.
Jeg ER veldig takknemlig og beæret.
Samtidig er det rart å selv være midtpunktet.
Det føles litt nakent, men jeg ER ordentlig, ordentlig glad for dette.”

Å motta Pernillestatuetten derimot, er noe ganske annet og mye større på en måte, for det er en lokal anerkjennelse i byen han så lenge har virket i. Men med oppsummeringen jeg nettopp minnet om må det understrekes at den (aller) største anerkjennelsen Sven Åge kan få er den dagen Sentralbadet Scenekunsthus står ferdig og kan åpne dørene for publikum. Når det er sagt så er jeg selvsagt beæret over å stå her på vegne av Sven Åge. Denne prisen betyr mye - også for oss i og rundt BIT Teatergarsjen. Vi hører hjemme i Bergen. Å få denne prisen her hjemme er verdifullt. Det føles rart å stå her i stedet for ham, men vi er veldig glade og takknemlige, og bringer de aller varmeste hilsener fra Sven Åge Birkeland. Tusen takk!