Hva er framtiden for scenekunstfeltet?

Artikkelbilde

I forbindelse med Bergen Kommunes Kulturbykonferanse ble det avholdt en parallellsesjon om fremtidens scenekunst.

Deltakerne ble bedt om å svare på "Hva er framtiden for scenekunstfeltet?"

 

Her er innlegget til kurator for diskursprogram og produsent i BIT Teatergarasjen Karoline Skuseth:

 

21. februar 2020
Av BIT Teatergarasjen

Karoline Skuseth, teaterviter, BIT Teatergarasjen

Det snakkes mye om deltakelse når vi snakker om kultur. For min del er det vanskelig å forestille seg kultur UTEN en eller annen form for deltakelse, og om jeg skal skissere opp noen ønsker for framtidens scenekunst må det handle om at fokuset på dette blir mer tydelig og allmenngjort.

 I en sesjon om visuell kunst tidligere i dag poengterte direktør for Bergen Kunsthall Axel Wieder at ideen om at det finnes et såkalt universelt publikum må utfordres. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Man slutter ikke å være et individ selv om man går inn i et kollektiv.

 Med bakgrunn som kritiker har jeg tenkt mye på kritikerens rolle og forholdet mellom ulike menneskers opplevelse av samme verk. Jeg tror at vi trenger den kollektive kulturopplevelsen som en mulighet til å tenke sammen, samtidig. Jeg tror vi vil kunne komme til å oppleve scenekunst på måter vi kanskje ikke kan forestille oss i dag, men denne grunnleggende funksjonen som felles erfaringsarena tror jeg vil vedvare. En kulturopplevelse tilhører den som opplever den og er nødvendigvis en subjektiv tolkning.

 Det finnes selvfølgelig ingen fasit for hva som er en korrekt opplevelse av en forestilling – den vil alltid spille inn i bevisstheten satt opp mot alle dine tidligere opplevelser, det man har lest, snakket om og sett av andre kunstverk. Selve situasjonen å invitere en rekke tilskuere inn foran (eller inn på) en scene for å betrakte et kunstuttrykk er å tilrettelegge for like mange ulike forståelser og tolkninger av verket som det finnes tilskuere i salen.

 Jeg mener at disse situasjonene har et helt essensielt samfunnsoppdrag. Det å legge til rette for et ubegrenset antall ulike tolkinger, et uenighetsfelleskap, en forsamling mennesker som har opplevd hundre nyanser av samme hendelse tror jeg bidrar til å gjøre oss til mer empatiske tenkere, mindre polariserte mennesker som er bedre rigget for å diskutere de store spørsmålene vi åpenbart blir nødt til å diskutere i tiden som kommer.

All kunst er ikke for alle, men bør være tilgjengelig for alle.