‘På kvelden før den store operasjonen, la bevegelsene dine bli ledet av solen. Studer forholdet mellom lys og liv. Merk at plantene absorberer det dyprøde, men reflekterer det infrarøde. Når agaveplanten er fullvoksen, sender den ut en gigantisk stamme på størrelse med en telegrafstolpe. Dette signaliserer at planten dør. Ikke rør den med annet enn øynene dine, men la den være slik den er til neste dag, dagen for operasjonen. Kutt den når solen begynner å stige på himmelhvelvingen. Stolpen tar du med til en metallarbeider, som må smi stålet så skarpt at det kan skjære halsen over på et offer. Fest stålet som deksler på endene av stolpen. Du skaffer deretter en magnetstein, som du varmer opp for å magnetisere de to stålpunktene. Legg merke til at omgivelsene har begynt å oppføre seg merkelig. Solen er en gul metallskive. Hengende i rommet som et messing-skinnende lys. En sakte roterende gullmynt. Det usynlige lyset siles inn i det synlige. Den faste bakken blir som havet. Hvis du har utført alt riktig, vil kroppen din være ustabil, stumfilmaktig. La den flate solen falle over deg.’
Anmeldere om Flat Sun:
«Det sitter i kroppen en stund etterpå. Jeg vet ikke helt hvordan, men dette verket har i noen grad forandret meg» (Tommy Olsson i Billedkunst).
«Fra starten etablerer Flat Sun seg som en ikke-hierarkisk sanseopplevelse av lydlige og visuelle uttrykk» (Eline Bjerkan på scenekunst.no).
«Framför allt söker de det som är så bortglömt inom mycket scenkonst idag: fritt från pekpinnar, … Det är unikt på sitt sätt och strålande vackert just därför.» (Svante Aulis Löwenborg i Norsk Shakespeare Tidsskrift).