‘Det finnes ikke noe østen, det kan hende det aldri blir sol. ’ – Laila Malik
Sun Eaters er en folkedans for samtiden, som springer ut av et intimt forhold mellom oljens mytologiske natur og det tyktflytende mørket som skjuler seg i gamle danser. Den henter inspirasjon fra magisk realisme knyttet til olje, til skrekkpoesi og hevndans.
Hva skjer når folkekultur og folkedans brukes for å omfavne dagens mørke? Olje og folkedans er begge kollektive ruiner – splittede, kollektive minner. Sun Eaters er et forsøk på å forestille seg hva slags folklore og folkedans som kan høre hjemme i dagens politiske landskap. Folkedansen er mørket uttrykt med andre midler; det er levende, ubegravd, inkarnert og vinker tilbake til oss.
Koreografen og musikeren Jassem Hindi og billedkunstneren Sina Seifee smelter sammen før-islamsk ikonografi, vestasiatisk musikk, Doom Metal og norske folkemelodier for å skape en grusom fortelling: Oljen er en dødelig perle, et tyktflytende dikt gjemt i en mørk avgrunn. En mester i kamuflasje, som skifter fra herdet fossil til nylonstrømper, fra flyktige biologiske gasser til mikroplast. Både oljen og folkedansen overlever ved å bedra oss: De forfører oss, og trekker oss inn i sitt mørke.
‘Solens sorte lik, jegeren på de døde hav. I gamme arabisk og persisk folklore er olje det ultimate telluriske smøremiddelet, eller et middel for episke fortellinger.’ –Reza Negarestani, Cyclonopedia, 2008.
Hindi og Seifee bruker det de kaller «petromagisk folklore» fra både Vest-Asia og Vest-Norge for å slippe ut de gale gjeterne, de syke gudene, solspiserne – Sun Eaters. De henter inspirasjon fra den iranske filosofen Reza Negarestani som setter oljen inn i et kulturelt og imaginært landskap, så vel som den svenske forfatteren Aase Bergs øko-gotiske poesi, der hevn og landskap inngår i en mørk allianse. Hvordan kan vi forstå oljen som kulturlandskap? Hvis oljen er et gigantisk, kollektivt materiale, kan vi da bare få tilgang til den gjennom et annet, tilsvarende kollektivt materiale? Da er folkedans det perfekte materialet. Dansen lar oss dykke ned i oljens dødelige poesi: Begge omfavner de en galskap, et mørke og begjær av episke dimensjoner.
