‘Abrakadabra’ er et gammelt og velkjent trylleformular. En teori er at ordet kommer fra senantikkens hebraiske habberakha, som betyr velsignelse, andre mener det kommer fra arameisk abruq ad babra, som direkte oversatt betyr ‘jeg vil skape mens jeg snakker’. Forestillingen ABRAKADABRA er en portal, en overgang, en forestilling – et kroppslig verk som insisterer på forsøket, forsøket på å skape seg selv, igjen og igjen, som et pulserende, ubestemmelig ekko.    

I ABRAKADABRA er det hele rommet som snakker. Trylleformelen bærer bud om mystikk og magi, men avslører seg selv som noe håndgripelig gjennom ordets opprinnelse. Betydningen i ‘å skape mens jeg snakker’ jorder prosjektet til praktisk arbeid, bevegelse, utvikling og handling.  

I en tid hvor fremtidsutsiktene synes dystopiske, kan det å tviholde på det skapende, det å gi liv, kanskje gi oss håp om en ny fremtid? Eller er insisteringen på konstant produksjon i alminnelighet vår akilleshæl? Graver vi vår egen grav og danser utmattet inn i mørket, eller er det nettopp i forsøket, i kunstens abrakadabra, at vi kan få et glimt av en annen mulig verden?