Utøverne på scenen består av mennesker og motoriserte, bevegelige figurer. I samklang utgjør de en hybrid, som formidler sine egne historier, et samarbeid mellom menneske og maskin for å tekkes våre antropomorfiserende instinkter. Alle som har jobbet med å utvikle algoritmer som kan «lære av erfaring» vet at de har en viss autonomi. Maskinene i denne forestillingen er styrt av slike algoritmer.

Jeg føler de har intensjoner, men vet at de ikke har det.

Å velge å se tingene som om de har selvbestemmelse, åpner for å gi dem en respekt som ellers mangler i en «opplyste» og vitenskapelige måte å fortolke naturen på. I lys av den påvirkning vi utøver på miljøet i dagens verden, og den ødeleggelsen det vil føre med seg for planeten og oss selv, kan en «strategisk antropomorfisme» – som Jane Bennet kaller det – virke som en gylden mulighet som nettopp vår antropomorfiserende tilbøyelighet gir. Det gir en anledning til å dyrke en sunnere og mer respektfull måte å være i og samhandle med verden på.

For one – for many – for all søker å belyse relasjonene som kan oppstå mellom publikum, figurene, de menneskelige utøverne, og mellom figurene selv. Den fremmer et slags slektskap mellom dem, og forteller mange historier, en for hvert vesen i rommet. Tanken er å gi figurene karakter, og legge til rette for en økt respekt for det som mennesker og ting er laget av. Kanskje er det illusjonen, sansebedraget og den virkelighetsfjerne forhåpningen som skal redde oss.

Produksjonen er en del av avsluttningen til Thorolf Thuestads stipendiatprosjekt ved Universitetet i Bergen, fakultet for Kunst, Design og Musikk; Emotional machines – Composing for unstable media. En samproduksjon mellom Universitetet i Bergen, Lydgalleriet, Bit teatergarasjen og M12 Kultur.