Den dyktige håndverkeren Daidalos sitter bøyd i dyp konsentrasjon over arbeidsbordet, skisserer og måler, regner og monterer. Det må bli innovativt, visjonært, noe som strekker seg forbi det kjente, som bryter monotonien i hverdagens rituale. Sønnen Ikaros kjeder seg, stirrer opp mot himmelen, kjenner på varmen fra solen og drømmer om det umulige. Friheten ligger der, i den farlige flukten.

Et ubeskrevet ark, en lukket labyrint - spranget inn i det ukjente - vel vitende om at sjansen for å snuble og falle er høyst reell. Håpet er roten til det aller meste, fundert på myter, en uendelig mengde informasjon og et stadig mer upålitelig språk. Rekker vi å lære oss det nye? Har vi glemt noe i flommen av umulige valg basert på tillit, i balansegangenmellom ønsket om full kontroll og fristelsen i alle de vidunderlige mulighetene som finnes der ute? Verden er fremdeles virkelig. Heldigvis er vi fremdeles oss.

“Tiden er den substans jeg er skapt av. Tiden er en elv som river meg med, men jeg er elven. Den er en tiger som river meg i stykker, men jeg er tigeren. Den er en ild som fortærer meg, men jeg er ilden. Verden er, dessverre, virkelig. Jeg er, dessverre, Borges it!” – Jorge Luis Borges, Fra A til Z