I StM er grensen mellom utøver og tilskuer ikke en avgrensning, men en åpning. Her er grenselandet et sted man kan snakke om det unnvikende. Det er et rom som pulserer, gir etter og gir tilskuerens blikk en kropp.

StM er en solo og det siste stykket i en serie der Ofelia Jarl Ortega undersøker dramaturgien til blikket som koreografisk materiale, der danserens frivillige objektivisering stiller spørsmål ved observatørens deltakelse. I StM nærmer hun seg temaet fra den singulære kroppens , og bekrefter blikkets potensial som et kraftverktøy.