Velkommen til Tribunal for Semi-Humane Mennesker

Artikkelbilde

Scenekunstner Christophe Meierhans ser på teateret som et ideelt sted for politiske eksperimenter. Det er et sted der mennesker samles i den hensikt å tro det de blir fortalt, også det de ikke ville tatt på alvor andre steder. I Some Use for Your Broken Claypots førte han publikum inn i en diskusjon om grunnlaget for en ny grunnlov, i A Hundred Wars to World Peace tok publikum del i en anarkistisk, kollektiv matlagingsseanse. Og nå, med Trials of Money, utgjør publikum medlemmene i en domstol som reiser tiltale mot en ting, nemlig penger. Gjennom utspørring av vitner blir tilskuerne pålagt det alvorlige ansvaret å avgjøre hvorvidt pengene kan dømmes eller ei. Velkommen til Tribunal for Semi-Humane Mennesker!

Intervjuet med Christophe Meierhans er forfattet av Eva Decaesstecker (Kaaitheater, April 2018).

31. august 2018
Av BIT Teatergarasjen

I Trials of Money anlegger du sak mot pengesystemet. Hva er det du anklager det for?
I rettsaken er pengene beskyldt for å forme vårt verdenssyn i det skjulte. Man har en idé om at menneskene alltid har drevet med byttehandel, og at penger kun oppstod som et middel som tilrettela for denne «naturlige» tendensen, som en rent logisk utvikling. Men historisk sett er dette feil. En kan heller si at selve pengenes eksistens gjorde at bytte ble menneskenes primære form for økonomisk samhandling. Primitive former for penger hadde hovedsakelig en symbolsk funksjon: De representerte en pris man umulig kunne kvantifisere, som medgift, eller som en symbolsk kompensasjon når noen døde. Men på et visst tidspunkt, trolig i takt med fremveksten av større imperier, begynte man å bruke denne symbolske valutaen som et middel for å faktisk måle verdien på varer. Når vi ser tilbake, blir penger hovedsakelig betraktet som et svar på et allerede eksisterende behov, mens de selv faktisk i stor grad bidro til å skape disse behovene.

Den formen for penger vi bruker i dag, er en veldig spesifikk type valuta med en veldig spesifikk funksjonsmåte, selv om vi generelt sett bare refererer til dem som «penger». Selve den tekniske utformingen innbefatter visse verdier som ikke er uskyldige, pragmatiske tekniske detaljer. I visse henseender kan du kalle penger en slags kildekode for økonomien. På denne bakgrunnen må alle overliggende funksjoner (marked, handelsreguleringer, osv.) på et eller annet vis være avhengig av pengenes egen iboende logikk. Så når du bruker en type penger som er utformet med prinsippene gjeld og knapphet for øye, er det svært sannsynlig at alle indirekte forhold som oppstår via pengesystemet, også vil måtte forholde seg til disse problemstillingene.

Har man alltid skapt penger basert på gjeld?
Ja og nei. Penger er i seg selv gjeld på et vis: De er her for å representere noe du skylder noen andre, i sin primitive symbolske form. I renessansen begynte florentinske banker å utstede gjeldspapirer for å gjøre handel over store avstander mulig. De ble det sentrale leddet i et nettverk basert på tillit: Jeg stoler på at banken gir meg noe tilbake når jeg setter noe inn. En slik tillit er overførbar. Den gjorde det mulig for folk å handle med mennesker de aldri hadde møtt før. Du kan si at det banksystemet vi kjenner i dag, er en forlengelse av denne logikken. De elektroniske pengene som står på bankkontoen din, er ikke annet enn et løfte fra banken om at de vil gi deg kontanter hvis du ber om det. Når du overfører penger til en annen bank, overfører du bare dette løftet fra banken til noen andre. Teknologien har endret seg – den er kjappere, mer global, enklere – men prinsippet er det samme.

Finnes det eksempler på valuta utenfor dette gjelds- og kapitaliseringsbaserte pengesystemet?
Ja. I Trials of Money presenterer vi en ny kryptovaluta for domstolen, kalt G1, som et eksempel på et slikt alternativ. Måten den virker på, viser tydelig hvordan en valutas tekniske utforming kan ha en direkte sosiopolitisk innvirkning. I G1-systemet produserer man valuta hver måned og distribuerer den likt blant alle brukerne. Det betyr at du har en konstant inflasjon: Det kommer stadig mer valuta i omløp, og dermed minsker hver enhets verdi tilsvarende hver måned. Da får du et sterkt motiv for å bytte heller enn å samle opp valuta. En annen effekt av denne mekanismen er at den skaper rettferdighet mellom generasjonene: Den som har levd lenger, har mottatt valuta over flere måneder, men dette blir oppveid av det faktum at verdien har gått ned. Men det faktum at du mottar valuta hver måned kompenserer også for at den mister verdi. Men det oppveier kun den gjennomsnittlige verdien den valutaen folk har, altså den totale summen av valutaen i omløp delt på antall mennesker som bruker den. På denne måten blir valutabeholdningen din devaluert hvis du er rikere enn gjennomsnittet. Men hvis du er fattigere enn gjennomsnittet, vil beholdningen din stige i verdi til den når gjennomsnittet. G1-systemet har en innebygget tilbøyelighet mot en jevnbyrdig distribusjon av rikdom, mens dagens pengesystem jo har en tendens til å øke kløften mellom fattig og rik.

Denne fiktive domstolen du setter opp på teateret, kalles Special Tribunal for Semi-Human Persons. Hva er egentlig semi-humane mennesker?
Med semi-humane mennesker mener vi alt mennesker har funnet opp, men med funksjoner som har gjort at de fungerer selvstendig. Kunstig intelligens er det mest opplagte eksempelet. Slike «halvmennesker» er allerede et juridisk mareritt. Hva gjør man i tilfeller der droner kan ta selvstendige avgjørelser om hvorvidt de skal skyte på et mål eller ikke? Hvem er da ansvarlige? Programmereren? Den som kjøpte dronen? Eller selve algoritmen for ansiktsgjenkjenning?

Halvmennesker kan også gjerne være langt mindre teknisk avanserte. De får selvstendighet i kraft av selve størrelsen sin. Bare se på finansmarkedet: Det er så mange aktører og krefter som virker der at ingen enkelt autoritet kan avgjøre hvordan det kan stoppes. Og dette gjelder for ethvert desentralisert nettverk, som Internett. Men selv om vi ikke egentlig kan stoppe dem, så er disse halvmenneskene fremdeles fullstendig avhengige av mennesker for å kunne eksistere. Hvis menneskene sluttet å bruke penger, ville de forsvinne.

Og hva slags lover trenger vi i en slik rettssak?
Ideelt sett trenger du lover som gjelder spesifikt for halvmennesker, selvsagt. Hvis du for eksempel tar problemene med lovgivning som oppstår i forbindelse med maskin-til-maskinnettverk, ser du at den eneste reaksjonen så langt har vært at den blir mer og mer kompleks. Og det går i bunn og grunn bakover, for den fastsetter ikke prinsipper som griper an ett nytt paradigme. Den gjør heller et gammelt paradigme mer komplekst.

I forbindelse med stykket bestemte vi oss for å holde oss til lover som publikum kan identifisere seg med. Vi bruker eksisterende lover slik de gjelder for mennesker i dag. Og forbrytelsene som sådan er også universelle: Å ikke hjelpe et menneske i fare, å oppmuntre til hatkriminalitet, slaveri, osv. Ideen er å fremheve den kløften som skiller oss fra en verden der slike halvmennesker hadde hatt status som juridiske personer. Den fiksjonen vi prøver å skape på teateret er hvordan vi kan se for oss at vi bygger en bro over denne kløften.

Hvilke forberedelser har du gjort for dette stykket? Hva har du basert vitnekarakterene på?
Alle vitnene er basert på levende mennesker, og mange av disse har vi også intervjuet. I begynnelsen var forberedelsene våre svært systematiske, men da vi skulle overføre research- materialet til scenen, ble begrensningene svært åpenbare. Noen av situasjonene ville bare gi mening hvis vi kunne holde et lite foredrag først for å forklare en hel kontekst, eller de krevde svært mye spesialisert bakgrunnsinformasjon. Her ligger teaterets begrensninger. I en virkelig rettssak er ikke tiden et problem. Det tar den tiden det tar å gå gjennom alt som må undersøkes og forstås. I den forstand er Trials of Money et stykke unna en virkelig rettsak. Dramaturgisk sett er en virkelig rettssak temmelig kjedelig, særlig i Europa. Under de fleste sakene som behandles av Den internasjonale domstolen ser du kun mennesker som sitter foran datamaskiner. Du ser ikke hvem som snakker, det tar eviglang tid, og det er lite sannsynlig at du skjønner noe særlig hvis du ikke har satt deg grundig inn i saken. Dette er det ingen som vil kjenne seg igjen i på teateret. Jeg innså at i realiteten er de fleste menneskers bilde av en typisk rettssak skapt av Hollywood. Så vi baserte oss på det, delvis, men vi fant også på en rekke nye regler spesielt tilpasset halvmennesker.

Hva er det som gjør teateret til et interessant sted for denne typen eksperiment?
Teateret er et sted hvor folk frivillig setter seg selv i ubehagelige situasjoner, for moro skyld, men også i et forsøk på å presse refleksjoner og iakttagelser til en slags grense. På den måten er det det ideelle stedet. Men teateret er også alltid en slags modell av virkeligheten i mindre målestokk, et hva-om-sted. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg fortsetter å arbeide innenfor en kunstnerisk kontekst. Burde jeg ikke legge all min energi i noe som tar opp problemstillingen mer direkte? For jeg ønsker virkelig å bidra til en form for endring. Og spørsmålet for meg blir da alltid om kunsten virkelig er den beste måten å få til endring på ...

Prøver du også å stille spørsmål ved ditt eget dagligliv? Prøver du for eksempel å gå vekk fra det pengesystemet du kritiserer?
Ja, jeg prøver. Jeg og ti andre har startet et eksperiment vi kaller The common wallet, hvor vi deler alle inntekter og utgifter. Siden januar har vi hatt en felles bankkonto, og alle har hvert sitt bankkort. Alt vi tjener, går rett inn på den kontoen, og alle kan fritt ta ut penger. Dette har jo begynt å virke utfordrende på vårt forhold til penger, men det utforsker også på et mer fundamentalt plan vår evne til å verdsette ting utenfor et pengeparadigme. Hva skjer når noen tar ut mer enn de har satt inn? Er det et problem eller er det ikke det? Må det kompenseres for? Og i så tilfelle, hva kan denne kompensasjonen bestå i? Disse spørsmålene er først og fremst pragmatiske, men de rører også ved våre grunnleggende oppfatninger av rettferdighet og likhet, som jo, som jeg har oppdaget, i ekstrem grad er bestemt av det underliggende grunnlaget – penger.

Intervju med Christophe Meierhans av Eva Decaesstecker (Kaaitheater, April 2018)