Introduksjon til Arne Næss - Gjenoppstandelsen

En introduksjon til forestillingen Arne Næss - Gjenoppstandelsen.
Av Ludvig Uhlbors, regissør og dramatiker

24. september 2018
Av BIT Teatergarasjen

Idéen om et antropocent paradigme har vist seg å stemme bra med hvordan filosofer, aktivister, kunstnere, forskere og spirituelt søkende oppfatter vår samtid. Den nåværende klimaendringen gir spesifikke utfordringer, som alle stammer fra menneskelige påvirkning på jordskorpen, vannet, økosystemene og atmosfæren. Situasjonen har også hatt politisk effekt. I flere år har en rekke regjeringer over hele verden etablert nye lover som gir naturen egne rettigheter. I New Zealand har et naturreservat blitt tildelt juridisk personlighet. I India har regjeringen opprettet en lignende lov for Ganges-elven, og i Colombia har all natur fått egne rettigheter. Dermed er det fritt frem for statlige anklagemyndigheter å stevne selskaper som bryter med interessene til elvene, fjellene eller skogene. Den striden om naturens egenverdi som kanskje har fått mest oppmerksomhet, stod i USA i 2016. Aktivister og urfolk kjempet mot amerikanske oljeselskaper for å stoppe oljerørene som skulle trekkes gjennom hellig land. Formålet med rørene var å stimulere etterspørselen etter fossile brensler.

Det som er nytt med denne samtidige miljøbevegelsen er at den er dypøkologisk. Bevegelsen tar utgangspunkt i posthumanistiske, panteistiske og animistiske  resonnement, og setter dem opp mot et kristent, moderne, progressivt og industrielt syn på naturen. Med inspirasjon fra asiatisk filosofi, hedendom og urbefolkninger, forsøker miljøbevegelsen ikke lenger bare å snakke om nytten av å verne naturen. Nå står striden om de dype spørsmålene, vår prinsipielle oppfatning av oss selv og vår om verden. Naturen har egenverdi.

Diskusjonen om det antropocene hadde ikke vært mulig uten den dypøkologiske bevegelsen. Begrepet dypøkologi ble skapt av den norske filosofen Arne Næss, og selv om han i Norge kanskje er mest kjent for sin positivisme og vitenskapsteori, så er han i utlandet nettopp kjent som dypøkologiens far. Behovet for å tenke dypt, i stedet for grunt, bunner ifølge ham i en overbevisning om at det ikke holder å prøve å formulere løsninger og tiltak. I stedet skal vi forsøke å forandre vår tilnærming til naturen. Hvis vi gjør det kommer vi automatisk til å avstå fra å skade vår omgivelser, og da minsker behovet for løsninger og tiltak ettersom skadevirkningene ikke vil oppstå i første omgang. I stedet oppstår det han kaller Dyp glede.

Arne Næss mener at vi må endre vår perspektiv, både på oss selv og våre omgivelser. Dette var den reisen som han selv gjorde som filosof. Mot slutten av livet var det den intuitive holdningen som ble viktig, ikke rasjonaliteten, og hans metodiske søken etter sannhet innenfor logikken ble byttet ut med en følelsesmessig erfaring av natur. Arne skrev til og med noen metafysiske tekster der han resonnerte rundt vårt behov for å tenke holistisk. Mennesket lever gjennom symboler, mente han, ikke fragmenter. Økosystemer er helheter. Vi kan ikke utrydde en art og tro at det ikke får betydning for helheten.

Jeg oppfatter det som at Arne forsøkte å statuere et eksempel gjennom sin livsgjerning. Hans filosofi Økosofi T, som i Tvergastein, var sterkt knyttet til det fjellet som han kom til å oppfatte som sin egen far. Det var der, langt over tregrensen, at han utviklet de tankene som kom til å ligge til grunn for den internasjonale dypøkologiske bevegelsen. Ved å iscenesette seg selv som en arketypisk guru, høyt oppe på en utilgjengelig fjelltopp, viste han det norske folket at vår hyttekultur er forenlig med asiatisk holisme, og at den til og med kan praktiseres i samsvar med Gandhis ikke-volds-prinsipp. Når man leser Arne forstår man at hver økosofi må være stedspesifikk.

Arne Næss – Gjenoppstandelsen er andre del i en trilogi om Arnes idéer. Prosjektet begynte med at jeg samlet en gruppe kunstnere til en studiesirkel. Gjennom de to årene vi har arbeidet med dette emnet, har vi gjennomført adskillige høytlesninger, fjellturer og overnattinger på Tvergastein. For å lære å kjenne Arne har det vært viktig for oss å forsøke å leve som ham, og kjenne hans filosofi på våre egne kropper. Den første forestillingen het Bli Arne Næss og ble spilt på KHiO i Oslo i mai 2017, som et eksamensprosjekt i teaterregi. I løpet av noen måneder hadde vi som gjennomførte prosjektet blitt transformert av våre reiser. Vi tok med oss noe ned fra fjellet, noe fra Arne, og vi ønsket å gi dette videre til vårt publikum. Dermed kunne de også, til en viss grad, Bli Arne Næss. Nå skal vi forsøke å gå enda lenger. Vi skal ikke bare overføre noe fra Arne, vi skal få ham til å gjenoppstå.

Teateret har sine røtter i animistiske forestillinger og oppstod som en måte å diskutere grensene mellom mennesket og naturen. Også i det greske dramaet, som i stor grad handler om sosiale spørsmålsstillinger, er den diskusjonen sentral. Dette er ikke minst synlig i gresk teaterarkitektur. Bygningene ble oppført slik at publikum kunne skue ut over landskapet bak skuespilleren. Det var alltid mennesket, i naturen, som var det greske teaterets emne. Også i dag er det grensen mellom natur og kultur som utgjør teaterets spenningsfelt. I vår tids kunstige black box er det fremdeles den levende kroppen, publikums eller utøverens, som er det viktigste parameteret. Naturen i kulturen. Eller som den østtyske dramatikeren Heiner Müller skrev: ”Den viktigste grunnen til at vi går på teater er muligheten for at skuespilleren faktisk dør på scenen, på ekte”.

Derfor finnes det mange berøringspunkter mellom de underliggende perspektiv som utgjør selve motoren bak diskusjonen om det antropocene og de krefter som utgjør forutsetningen for tilblivelsen av teatralitet. Teatralitet er ikke mulig uten panteisme, animisme og polyteisme. Til og med det mest lukkede kammerspillets teatralitet leder oss mot disse perspektivene, på samme måte som dypøkologiske resonnement leder oss mot å se levende vesen i fast materie. Det er nemlig i dette forskjøvede perspektivet at Arnes filosofi kan bli virksom.

Dersom vi kan utvide vår empati til å romme det som vi tidligere har betraktet som verktøy for egen vinning, kan vi være i verden på en ny måte. Vi har såvidt begynt å lære oss å behandle dyr som vesener med følelsesliv og rettigheter, noe som var en selvfølge for de førkristne og førindustrielle menneskene. Ny forskning viser at planter har noe som kan oppfattes som følelser og intelligens. Dette var også en selvfølge i en førkristen eller førmoderne verden. Arne Næss mente at fjellet og mineralene, eller fjellets ulike sprekker og utspring, var levende vesen med personlighet og temperament. Her blir det kanskje vanskeligere for mange av oss å følge hans resonnement, men når vi går i dialog med disse vesen i teateret så tenker vi på en lignende måte. Det finnes altså en konkret kobling mellom teatralitet og den dypøkologiske måten å betrakte verden som et levende hele, og derfor er det ikke fremmed å tenke at vi kan bruke teateret som en arena for å komme i dialog med ulike vesen. Vårt arbeid med Arnes filosofi bygger på en idé om at vi skal la kunstverkets prosess transformere oss dypt. Vi har bygd våre produksjoner på felles opplevelser, og det er fra disse opplevelsene at vi henter vår estetikk. I Arne Næss – Gjenoppstandelsen har det føltes logisk å konstruere en kultur og la vårt verk fødes ut av den. På en måte har vi lånt mange av de uttrykk og prosesser som kjennetegner en sekt. Det har gitt oss en struktur og en energi som har gjort det mulig for oss å gå litt lenger.

Vi har fått det fokuset vi behøver for å konstruere en slags bakteriekultur. I den kulturen er det Arnes diskusjon om behovet for å forskyve perspektivet som er sentralt, ikke umiddelbare forslag til løsninger eller tiltak. Ut av en slik tankeforandring materialiseres det på sikt en ny livsstil. Vi må forstå at det er verdifullt med rovdyr, selv om de dreper sauene våre. På samme måte må vi stille spørsmål ved våre forutinntatte idéer om hva som lever og hva som er dødt. ”La elva leve” sa man før i tiden. Det skal tolkes bokstavelig, mener vi. Ut ifra et slikt perspektiv føles det som en selvfølge å tenke at det er mulig å få de døde til å gjenoppstå. Grensen mellom oss og de som er hinsides er i seg selv bare tilsynelatende, og våre to verdener er kun to ulike sider av samme virkelighet. Å oppheve den grensen er derfor nært forbundet med vårt ensembles ambisjon om å forstå alt i omgivelsene som levende, med egne rettigheter.