DIGITAL SPEAKEASY

Artikkelbilde

Oktoberdans 2016 står for døren, og i den anledning vil vi publisere utvalgte tekster om utopi. En av dem er kanskje skrevet av akkurat deg?

09. august 2016
Av Karoline Skuseth

Vi tar gjerne imot spørsmål, uttalelser og andre tilnærminger til utopi som konsept, som koreografisk verktøy og politisk metafor, og vil invitere alle til stede på festivalen – i kropp eller sinn – det være seg kunstnere, teoretikere, publikum, frivillige, teknikere, bartendere eller rengjøringspersonale til å sende inn deres tanker. Tekster vil bli utvalgt av redaksjonen på BIT Teatergarasjen, og kan sendes inn fra og med NÅ til karoline(at)bit-teatergarasjen.no.

Formatet er åpent, og det er opp til deg om du ønsker å publisere teksten din signert eller under et alias eller nom de plume. Kanskje du ønsker å kaste noen dristige uttalelser inn i miksen som du ikke nødvendigvis ønsker å dele med sjefen og din bestemor i sosiale medier? Gi oss beskjed. Jo flere stemmer som blir med i koret, jo mer interessant blir det.

Åpenhet er en metafor som ofte beskrives som en nødvendighet for et godt styresett. DIGITAL SPEAKEASY er et forsøk på å bidra til denne åpenheten, med lav terskel og bred dør, med det formål å pirre delingsvilje og offentlig meningsutveksling mellom ulike fagdisipliner, mellom artist og publikum.

I andre halvdel av det tyvende århundre lot verden til å være på vei mot noe bedre. I dag er optimismen farget av dystopiske framtidsutsikter for en planet på kollisjonskurs når det kommer til det umulige i fortsatt økning i forbruk og økonomisk vekst. På hvilke nivåer kan kunstneren arbeide i denne konteksten av stadig endring på det geopolitiske kartet? Kan vi se apokalypsen i et annet lys?

Temaet for det diskursive programmet på årets festival er utopien og dens foranderlighet. Gjennom tidene kan samfunn tolkes basert på hvilke utopier de lengter etter. Hvilke muligheter, hvilke løsninger er mulige?

En utopi er definert som et "ikke-sted" og er i seg selv en umulighet. Likevel er det et begrep de fleste av oss kan forholde seg til; det endelige målet, noe å strekke seg etter. Er det en del av menneskets natur å alltid lengte etter det neste, noe bedre? Kan denne trangen forklare hvorfor vi, som en art, har kommet til et punkt i vår teknologiske utvikling der vi begynner å stille spørsmål ved om vi gjør den menneskelige arbeidsstokken unødvendig?

Er det forsvarlig å hevde at diskusjonen om hva vi vil med vår verden har stoppet opp? Er det mulig å diskutere en utopi for samfunnet og en utopi for den enkelte i samme åndedrag? Vi trenger løsninger, ikke dommedagsprofetier. Vi trenger nye historier, og har for lengst fått nok av moralisering.